Næringslivet

Et begynnende salgsjordbruk

I forrige kapittel så vi at tydalingene satsa mer på jordbruket mot midten av 1800-tallet enn kanskje noen gang før. Husdyrtallet økte kraftig, og det ble setra og slått nær sagt overalt i utmarka for å skaffe buskapen tilstrekkelig vinterfor. Tydalingene solgte mye smør, ost, talg og slaktekveg, rapporterte lensmannen i 1861 Smøret fra Tydal hadde særlig godt ry på seg, iallfall sammenlikna med Selbusmøret. I 1872 skrev lensmann Schive at mans Selbusmøret «for 10 Aar siden næsten ikke var afsætteligt i Trondhjem, er der nu Mange hvis Smør konkurrerer med Tydalssmørret…» Framgangen for husdyrbruket fortsatte i andre halvdel av 1800-tallet. Den ble stimulert av ei relativt gunstig prisutvikling for husdyrprodukt og av offentlige tiltak for å fremme jordbruksdrifta. Bl.a. ble det tilsatt agronomer i stat og amt (fylke) som skulle opplyse bøndene om hvordan de skulle øke produksjonen og lønnsomheten og bedre kvaliteten på mjølkeproduktene. Den første amtsagronomen, Svend Stafne, ble tilsatt av Sør-Trøndelag landhusholdningsselskap i 1863, og han var på besøk i Selbu og Tydal to år senere. Amtsagronomen ga et positivt bilde av jordbruket i Tydal som «omfattes med megen interesse i Bygden». Det «ivaar afholdte Fjøsskue… vidnede om at Bygden i alle Retninger stræber alvorligt at gaae fremad, ligesom den, hvad Stellets Godhed, Renlighed og Orden angaar, staar betydeligt foran den større Flerhed av Amtets Bygder».

Et uttrykk for den store jordbruksinteressa var at bøndene danna ei landbruksforening i 1864 (Tydal sogneselskab) og meldte denne inn i Landhusholdningsselskapet (forløperen for Fylkeslandbruksselskapet). Jacob Nilsen Graae var formann, og 33 bønder ble medlemmer første året. Medlemstallet økte til 43 året etter. Landbruksforeninga hadde som oppgave å spre videre kunnskapene om bedre jordbruksdrift som de nye utdanna agronomene forfekta. For kontingenten (24 skilling) oppretta foreninga et lite bibliotek som inneholdt et landbrukstidsskrift og noen fagbøker. Den ordna ellers med besøk av de reisende agronomene, arrangerte fjøsskuer eller fesjå og hadde diskusjonsmøter om de nye tankene på jordbrukets område. Reformtankene om jordbruket som landbruksautoritetene forkynte og som agronomene spredte utover landet, fikk nok god mottaking i Tydal. I hovedsak gikk disse ut på at bøndene skulle satse mer på kvegavl og redusere eller oppgi kornavlen i ulønnsomme områder. Det var mer lønnsomhet å hente ut av husdyrbruket gjennom mer gjødsling av enga, sterkere Fôring av kyrne, raseforedling og kvalitetsforbedring av oste- og smørproduksjonen. Stafne mente også det var mer helsesamt å erstatte noe av kornforbruket med mjølk og kjøtt. Folka i fjellbygdene, hevda han, var p.g.a. den «mere nærende og mindre voluminiøse føde, de nyde, og den Renlighed og Simpelhed i Klædedragt og Levesæt, som her gjør sig gjældene, mere kvikke, aandsfriske, tænksomme og arbeidsdygtige end i kornbygdeme». Kanskje var det forskjellene han fant mellom Selbu og Tydal som satte han på slike tanker? Han besøkte begge bygdene om våren 1865 og skrev etterpå i beretninga:

«Er Skiddenfærdighed og Slurven et fremtrædende Træk hos Selbyggerne, saa er Renlighed og Orden det ikke mindre hos Tydalingerne. Så afsides som denne lille Bygd ligger, kan man virkelig forundre sig over, hvor langt fremme den staaer i mange retninger. Paa flere Gaarde fandt jeg Kreatur stellet saa godt, at jeg kun havde faa Mangler at paavise… Jordbrugsforholdene her ligne forresten Røros i enhver henseende».

Renslighet og orden var altså noe agronomene la stor vekt på. Derfor retta agitasjonene seg ikke bare mot mennene, men sikta også mot å opplyse budeiene og gardkonene. Et positivt trekk som agronomene merka seg i Tydal, var at konene betalte kontingent og var medlemmer av landbruksforeninga. De fleste gikk ut etter få år, men møtte gjerne opp på møta. Vandrelærer Einum kommenterte etter besøk i Tydal i 1896 at kvinnene også tok «livlig del i Diskussionen» på møtet, så fra Tydal «maatte man kunne forskaffe sig «Materiale» til duelige og samvittighedsfulde «sytere – Budeier». Men dette var naturligvis ikke nok. Skulle en vente større framgang i jordbruket, måtte en til med driftsomlegginger og nye tiltak.

Raseforedling av husdyr

En betingelse for større avkastning, sa agronomene, var at bøndene måtte legge vekt på avlsarbeidet. Som ledd i dette ble det holdt en rekke fesjå eller fjøsskuer. Det første fesjået i Tydal ble holdt i mai 1865. 14 av bøndene stilte opp med de beste kyrne sine, og 8 av dem fikk premier. Erik Næsvold, som forlengst hadde begynt å fore to ganger daglig, stakk av med førstepremien på tre daler. Formannen i landbruksforeninga, Jacob Graae, måtte nøye seg med fjerdeplass i bedømmelsen. Husmann Peder Svelmo ble også premiert, og en annen husmann, Thomas Aune, fikk hederlig omtale. Fesjåene som på denne tida ble holdt rundt om i landet, ble ofte rene folkeforlystelser der det ble diskutert, drukket og kanskje avgjort en handel. Det viktigste i jordbrukssammenheng var at der ble det spredt kunnskap om avlsarbeid og mangt anna. I Tydal landbruksforening var også «kvægracens Forbedring, samt disses Røgt og Pleie» et mye diskutert tema. Men det var ikke alltid godt å vite for bøndene hvilke avlsdyr de skulle satse på. Autoritetene på området var uenige om hvilke raser som var best, og det var også tvil om det var riktig å snakke om ulike innenlandske raser av f.eks. storfe. Noen anbefalte kyr fra visse distrikter som bedre kjøtt- og mjølkeprodusenter enn andre. En del holdt på innførsel av utenlandske raser. Men det ble også hevda at samme rase ikke høvde like godt for fjellbygdene som for låglandsbygdene, bl.a. måtte en vurdere evna til å nyttiggjøre seg forskjellige typer av for. I Trøndelag skaffa flere bønder seg kyr av ayrshire-rasen etter at bl.a. Peder C. Aune i Stjørdal hadde bygd opp en stamme av denne innførte kurasen. Jacob Graae kjøpte en ayrshire-okse derfra i 1865, «hvilken har vakt Alles Bifald», som han sjøl skrev i beretninga til landbruksforeninga. Oksen ble benytta av andre bønder, og i dyreskuet på Aune høsten 1868 var flere av de utstilte kyrne av ren eller blanda ayrshirerase. Graae mente at den «blandede Ayrshirerasen kommer til at have Fortrinnet for den Norske». Landbruksautoritetene kom etter hvert til å favorisere de stedegne norske kurasene. Ayrshireinnblandinga i tydalskveget fikk nok en viss betydning, men det var og ble i høg grad «brokete» buskaper på gardene. Det ayrshire-påvirka kveget ble etter århundreskiftet kalt rødt trønderfe, som en mente passa best for flat- og kystbygdene. I fjellbygdene anbefalte mange heller det «sortsidete fjeldkvæg, Røros-kvæget». Og da bøndene oppretta ei kvegavlsforening i Tydal i 1906, ble det innkjøpt avlsokse av Røroskveg. Raseforedlinga gjaldt også de andre husdyra. Sauene i Tydal var «ufuldkomne» og av de minste amtsagronom Stafne hadde sett. Jacob Graae kjøpte inn en «smuk Springvæder … og da Folk fik den at se, indsaa de, hvor særdeles ønskeligt det vilde være at faa forbedret sin gamle race», skrev han i beretninga 1866. Amtsdyrlege Bang anbefalte tydalingene å satse på sjeviot-rasen. Noen værer ble også innkjøpt. I 1875 ble en saueavlstasjon (schæferi) oppretta i Selbu og innkjøpt til denne en vær av Oxfordshirerasen. Tydalingene ble overtalt til å overta schæferiet i 1879. Det ble først plassert på Løvøya, senere hos Thomas L. Henmo. Men tydalingene var skeptiske til rasen. Sauene var for tunge og dovne og hadde vanskelig for å holde følge med de andre. Da stamværen ble sjuk og viste seg «udugelig til Bedækning», ble så schæferiet nedlagt for godt. Væren ble slakta. Også for hestene begynte myndighetene tidlig å tenke på avlsarbeid. Fra 1866 ble det plassert en avlshingst i Tydal om sommeren av «Det nordenfjeldske Selskap til Hestens Forædling». Senere ble Stugudal fast hesteavlssenter for amtet. Men siden Tydal lå i periferien av amtet, ble hesteavlssetra avvikla i 1886. Senere ble denne oppretta i Oppdal. Geiteavlen hadde ikke samme offentlige interesse som når det gjaldt de andre husdyra. Geiteavl ble heller ikke diskutert i Tydal landbruksforening, og offentlig avlsarbeid for geit kom ikke i gang før etter 1900.

Fôring og husdyrtall

Landbruksautoritetene anbefalte en reduksjon av storfetallet, altså satsing på kvalitet framfor kvantitet. Avlsarbeidet var viktig, men for mjølkeproduksjonen var fôringa mer avgjørende. Bøndene måtte slutte med den «fordærvelige Uskik» å sultefore kyrne om vinteren, forkynte amtsagronomene. Det var sulteforinga som var den «vesentligste Hindring for en forbedret Kvægrøgt…». Fulgte så tydalingene rådet? Jacob Graae hevda i 1866 at landbruksforeninga hadde medvirka til at den gamle måten å fore på var forandra. Amtsagronomens oppfordring til å fore to ganger daglig hadde «fundet almindelig Bifald», het det i agronomens egen beretning. På Fossan hadde det vært vanlig «i over 22 aar», og andre hadde fulgt eksemplet. Men de færreste mente at det lønte seg å redusere buskapen. Det en ser, er at storfetallet stagnerte. Men tallet på sauer sank. Det samme gjorde geitetallet, men geiteholdet tok seg opp igjen mot slutten av 1800-tallet. Det skyldtes trulig at geitost var en etterspurt handelsvare.

Husdyrholdet 1855 1907

1855                     1865                  1875                1907 Hester 100 100 79 99 Storfe 954 918 952 938 Sauer 1.035 1.545 950 618 Geiter 744 531 745

 

På hvert jordbruk betyr disse talla en svak reduksjon av husdyrholdet: Husdyrholdet 1855 – 1907 i gjennomsnitt pr. jordbruk:   1855 1865 1875 1907 Antall jordbruk 116 121 126 127 Storfe pr. jordbr. 8,2 7,6 7,6 7,4 Småfe pr. jordbr. 15,3 12,8 11,8 10,7 Kyrlag pr. jordbr. 12,5 11,4 10,8 10,7

Reduksjonen i husdyrholdet pr. bruk var altså størst for småfeet. Men mellom 1855 og 1907 ble det også nesten ett storfe mindre pr. jordbruk. Ble det i denne perioden mer for på husdyra? Ifølge avlingsoppgavene fra matrikkelen i 1865 skulle det bli 1.240 kg. høy pr. kyrlag i Tydal. Erik Næsvolds gardsnotater fra 1877 viser at han hadde mindre enn dette på hver ku. Mengdene var godt i underkant av hva som ble rekna for nødvendig til mjølkekyr. Amtsagronom Aasenhus mente i 1899 at det måtte til minst 1.650 kg høy, og andre krevde enda større mengder. 1.240 kg var i alle fall for lite når halvparten av høyet kom fra utmarka slik det ennå gjorde i Tydal i 1860-åra. Næsvold måtte da spe på med anna tilleggsfor i 1877 og tok 14 lass mose dette året. I 1860-åra hadde det vært flere sene og kalde vårer, og som en «selvfølge deraf har Rensmose og Birkeris bleven benyttet», het det i beretninga fra Tydal sogneselskap. I 1881 noterte Næsvold også at det var en kald vår og ualminnelig fornød, «saa her i Tydalen blev fodret med meget Meel, Granbar, Birkeris, ikke at tale om ald Hestegjødsel og Næverløb…» Høyavlingene pluss litt halm og grønnfor strakk altså ikke alltid til for den nødvendige minimumsforinga, og attåtfor som granbar, bjørkekvister, bark og hestegjødsel ble benytta. Det siste ble trulig kokt og blanda med vatn, mose, agner eller anna stråfor. Referat fra dyrskue i Tydal i 1870 kan da også fortelle om dårlige mjølkekyr trass i «det gode Fjøsstell». En unnskyldte det med at fesjået ble holdt på forsommeren etter at det hadde vært formangel om våren.

Amtsagronomene så på markaforinga som den svake sida ved jordbruket i fjellbygdene. Ingen bygder i Sør-Trøndelag hadde større arealer med utslåtter enn Tydal, og det frista til å holde for mange dyr. Men amtsagronom Stafne rekna ut at bøndene hadde tap på markaslåtten. Den krevde stort mannskap og flere hester enn det var nødvendig å holde. Foret ga mye gjødsel, men lite mjølk igjen. Det var bedre å dyrke opp og utvide innmarksarealet, bruke egne kornprodukter og rotvekster til for og kjøpe kraftfor. Et stykke på veg var det også det tydalingene gjorde. Innmarksarealet ble utvida ved nydyrking av utmark og oppdyrking av naturenga. Amtsagronomene ga vegledning i myrdyrking og grøfting. Mellom 1865 og 1907 ble arealet av åker og dyrka eng 3-4 dobla, og det minka med naturenga på innmarka.

Arealbruken 1865 og 1907 (dekar)   matr. 1865 jordbr.tell. 1907 Åker 1.200 300 Dyrka eng   4.230 Natureng 2.525 1.050 Sum innmarksareal 3.725 5.580

Det som jordbrukstellinga i 1907 kalte for dyrka eng eller kunsteng, behøvde ikke å ha sett så mye til spade eller plog. Knapt 70 dekar var tilsådd med grasfrø i 1907. Men det ble slått så mye mer høy på et større innmarksareal enn før at markaslåtten kunne reduseres. Utviklinga for hele Tydal er ikke kjent i detalj, men forholda på Fossan er trulig representative. I begynnelsen av 1800-tallet tok Lars Bersvendsen 2/3 av foret fra utmarka og brukte dobbelt så lang tid på markaslåtten som på heimeslåtten. I 1870-åra gikk det med omtrent like mange dagsverk på markaslåtten som på heimeslåtten. Men i 1890-åra ble vanligvis knapt tredjeparten av arbeidsdagene til onnefolket brukt til markaslåtten. Erik Næsvold tok nå bare halvparten så mange lass fra uteslåttene som han gjorde ved midten av 1800-tallet.

At det ble mindre for fra utmarka ble altså kompensert med mer høgverdig for fra innmarka. Høyavlingene økte trulig også mer enn arealet, fordi det ble gjødsla bedre. Men det er tvilsomt om all eng fikk særlig mye gjødsel. Amtsagronomene klaga over at gjødselbehandlinga sto «meget tilbake at ønske». Husdyrgjødsla ble måka ut gjennom en glugge i fjøsveggen, og næringsemna rant bort med regnet og snøsmeltinga. Bare et fåtall ca 11% av alle hovedfjøsa hadde tilknytning til frauhus på slutten av 1800-tallet (gjelder de vel 60 brannassurerte gardene og plassene). Gjødsla ble også kjørt på markene om våren mens det ennå var snø på jorda, og mye av verdien gikk tapt før veksttida om sommeren. Kyrne fikk også etter hvert smake anna for enn høy og det vanlige nødsforet. Flere tok til å dyrke neper, grønfor og vikker sammen med havre. I 1907 var det 142 dekar som ble brukt til grønfor o.l. Det var tre ganger mer enn arealet som ble brukt til matkorn. Potetdyrkinga økte hele tida fra 200 tønner i utsæd i 1855 til 400 tønner i 1907. Men det er uvisst om mye potet ble brukt til for.

Driftsomlegging

I siste halvdel av 1800-tallet kan en snakke om en langsom driftsomlegging. Det ble mindre av rent høstingsbruk og mer dyrkingsbruk. Korndyrkinga ble mer eller mindre oppgitt, og husdyrbruket fikk en enda mer dominerende plass enn før. Nå hadde Tydal aldri dyrka mye korn og fikk ofte lite eller ingenting av brukbart matkorn igjen for det de sådde. At prisen på korn sank i forhold til prisen på mjølkeproduktene, var til fordel for bøndene. Bedre veger og etablering av handelsmenn i bygda gjorde det også lettere og billigere å få tak i korn og melvarer. Bøndene kunne endelig fri seg fra det utsiktsløse åkerbruket. Utsæden av korn var 63 tønner i 1855 og knapt 50 tønner i 1865 og 1875. Den største reduksjonen av korndyrkinga kom i slutten av 1800-tallet, og utsæden i 1907 var bare på 14 hl. Hele kornarealet i bygda var da på 47 dekar, mens arealet til grønfor, potet og andre rotvekster var tre ganger så stort. Kvernhusene ble det nå mindre bruk for, og de kom til nedfalls. Omkring 1900 var det bare ett kvernhus som var brannforsikra, og trulig fans det ikke flere i bruk heller.

Redskaper og teknologi

I redskapsbruken skjedde også en sakte utvikling. Men to nyskapninger kom i bruk mot slutten av århundret. Den ene var slåmaskina som var kjent i landet fra 1870-åra. De første maskinene kom neppe til Tydal før 20 år senere. I 1893 skrev Selbyggen at «enkelte har nu begyndt at forsyne sig med slåmaskiner.» Olaus Aune var agent i bygda for et firma som leverte slåmaskiner. Erik Næsvold som oftest gikk i spissen når det gjaldt reformtiltak, kjøpte slåmaskin i 1896.

Hesteslåmaskina var ei av de største tekniske nyvinningene i jordbruket omkring 1900. I 1907 var det 49 slåmaskiner i Tydal. På bildet er det Petter Korsvoll som slår graset på Greslivoll på 1920- tallet.

Men om slåmaskinene kom sent, fikk de et raskt gjennombrudd i Tydal. I 1900 var det ifølge offisiell statistikk 29 maskiner i bruk, og tallet økte til 49 i 1907. Det andre viktige framskrittet var bruken av separator. Handseparatorene kom også i 1890-åra. Fordelen med disse var at budeiene slapp all handskumminga, de fikk mer fløte ut av mjølka og dermed mer smør enn med de gamle metodene. Antallet av separatorer omkring 1900 er ukjent, men ifølge Selbyggen var «en masse handseparatorer» anskaffa i dalføret i 1895. Men redaktøren var ikke begeistra for nyskapningen:

«Vort ejendommelige sæterstel holder saa snart paa at miste sin nationale karakter… Man mødes ikke længere af smørblide sæterjenter, der vil gjøre dig livet behageligt ved at byde frem rømmebunker og «klining», men af alvorlige budejer, der driver separatoren med al ønskelig rutine…. Det er denne hersens separator som har ødelagt sæterlivets romantik»

En forbedring var også vassavkjøling av mjølka. Men kaldvassmetoden krevde helst blikkspann i stedet for trebonkene og fikk neppe større betydning i Tydal før etter 1900. Før 1900-tallet var det bare Nils Graae på Østeraunet som hadde eget avkjølingshus for mjølka. I slutten av 1800-tallet ble også kinnbøtta (stavkinna) med tvørril avløst av mindre arbeidskrevende utstyr for å lage smør. Kinnkagge med sveiv var kjent siden 1700-tallet. Disse kunne nevenyttige bønder lage seg sjøl helt ut av tre. Men en virkelig lettelse ble det først med de fabrikkproduserte stålkinnene. De kom først etter 1900.

I åkerbruket var det først og framst bedre ploger som betydde noe. De norske plogene og kvadratharvene var enerådende til 1860-åra. Da kom de første såkalte engelsk-plogene til bygda. Det var ploger med to styrearmer og plogskjær som kunne pløye djupere og bedre. På Heimdal utafor Trondheim ble det laga slike for salg. I 1860-åra skaffa mange seg rulleharver også, rapporterte Graae i beretninga fra Tydal sogneselskap. De første treskemaskinene kom trulig heller ikke til Tydal før i slutten av 1800-tallet. Greslivollkarene Ole (f. 1842) og Per (f. 1851) laga ei treskemaskin som de reiste omkring med i bygda og treska for folk. Omkring 1900 kjøpte de hakkelsmaskin til eget bruk. Jon Hilmo (Kvernmoen) skaffa seg omtrent samtidig både treske- og kastemaskin. Men siden korndyrkinga var så lita, betydde disse redskapene ikke så mye for sparing av arbeidskraft. Treskinga foregikk om vinteren eller senhøstes da det var mindre med arbeid, og ofte var det husmennene som svinga sluggua på treskelåven.  

Drivkrefter

Drivkreftene i utviklinga var en kombinasjon av flere faktorer som dels virka gjensidig og forsterkende på hverandre. Den mest arbeidsbesparende redskapen, slåmaskina, var det først mulig å bruke effektivt når innmarksvollene var noenlunde planert og oppdyrka. Bedre ploger var en forutsetning for skikkelig dyrking. Når slåmaskina først var anskaffa, stimulerte denne til videre oppdyrking av naturenga. I åra 1901-07 ble det oppdyrka 200 dekar jord i Tydal, og 2/3 av dette var tidligere natureng. Det ble også først aktuelt å investere i slåmaskin etter at stigende arbeidspriser gjorde dette lønnsomt. Store skarer fra Selbu og andre bygder søkte tradisjonelt til Tydal på onnearbeid. Mennene kunne få opp til 25 skilling eller 83 øre dagen i 1860-åra. I 1880-åra måtte bøndene betale opp til ei krone dagen. Bøndene klaga med rette over at utvandringa tappa bygdene for arbeidskraft, og lønningene steg følgelig. Denne utviklinga påskynda at markaslåtten ble innskrenka og at bøndene la mer arbeid i å utvide og oppdyrke innmarka. Ei slåmaskin der kunne erstatte mange onnekarer. Maskinene var dyre og skulle betales, og investeringene medførte at bøndene måtte prøve å selge mer enn før. Ei viktig drivkraft i utviklinga var derfor at det fans en etterspørsel etter produktene og at de kunne lett omsettes til rekningssvarende priser.

Omsetning

Tydalingene hadde nok alltid kjøpt en del varer for å dekke behov, men i slutten av 1800-tallet ble jordbruksproduksjonen mer bevisst innretta på salg. Bedre kommunikasjoner var ei viktig forutsetning for handelsjordbruket. Vegutbygginga gjennom dalføret gjorde transporten av varer raskere og billigere. Da Rørosbanen kom, tok også tydalingene mye varer med jernbane og frakta dem over fjellet på vinterføre. En annen faktor som drev fram salgsjordbruket, var at Selbu og Tydal fikk de første handelsmenn fra 1850-åra. Fredrik Birch etablerte seg med handel i Selbu fra 1852. Noe senere begynte tydalinger å drive småhandel, og i 1870 ble Tydal forbruksforening danna. De private handelsmennene og forbruksforeninga tok imot bondevarene for videresalg. I realiteten var det en slags byttehandel som foregikk. Bøndene leverte smør, ost, skinn, kjøtt og vilt (særlig ryper) og fikk igjen redskaper, grasfrø og forbruksvarer de hadde vennet seg til å bruke. Av salgsproduktene var smøret viktigst.

Smørsalget

Før 1860-åra er det lite en vet om omfanget av bondehandelen. Tydalingene leverte trulig mye smør direkte til kjøpmenn i Trondheim, til andre oppkjøpere og solgte på markeder. I 1860 fikk Petter Olsen Ås på husmannsplassen Vardhusbakken handelsbevilling og begynte å ta imot bla. smør. Han handla med Birch i Selbu, og det ble først og framst han som tok imot mesteparten av bondesmøret fra Tydal. Birch fikk et særlig godt forhold til tydalingene. Han kunne gi bøndene kreditt, og han lånte også bygda penger til vegutbygging det hadde han sjøl fordel av. Han kom til å fremme husdyrbruket i Tydal, ikke bare ved å skape lettere avsetningsforhold for bøndene, men også ved å forlange kvalitet. I 1867 trekte han fra innkjøpsprisen 2 skilling pr. mark av smøret Henning Larsen Rotvold hadde levert året før. Han hadde «forfalsked» smøret, påsto Birch som gjerne ville holde oppe det gode renomméet tydalssmøret hadde fått. Da kjøpmennene kom til dalføret, steg smørsalget. I løpet av 1860-åra ble f.eks. smørsalget fra Fossan tre-dobla. I 1867 solgte Erik Næsvold smør for 72 speciedaler (288 kroner). Da han fikk 11 skilling for marka (1 /4 kg), vil det si at han solgte 200 kg smør. I 1880 var salgsmengda økt til 435 kg. Rekner vi at mjølka av ei ku ga omlag 30 kg smør, krevde denne smørmengda avdråtten av 14-15 kyr. (Næsvold hadde 22 storfe i 1880). Hvem Næsvold leverte til, er ukjent. Men 32 andre bønder solgte smør til Birch dette året for i alt 1.737 kroner. Ingen solgte så mye som Næsvold på Fossan, men fem bønder hadde salg for over hundre kroner. Smøromsetninga til Birch ble mangedobla i 1880-åra. I tillegg fikk han konkurranse av en annen kjøpmann, Christophersen, i Selbu. Tydalingene leverte også mye til Forbruksforeninga. Alt i 1871 tok denne imot 126 våger (2.330 kg) smør. Arkivet til foreninga er dessverre kommet bort, så det er ukjent om omsetninga økte videre. Forbruksforeninga fortsatte iallfall å ta imot smør. I 1894 begynte den å kjøpe usalta smør og ansatte Anne Hilmo (Kvernmoen) til å behandle smøret til en ensarta kvalitet. Smørsalget utgjorde nok den viktigste inntektskilda til bøndene i slutten av 1800-tallet. Det var takket være denne salgsinntekta at de kunne kjøpe slåmaskiner f.eks. De kosta omkring 200 kroner i 1890-åra, og de største gardene solgte årlig smør for mer enn dette beløpet.

Skog- og sagbruk

De fleste gardene hadde noe tømmer til salgs. Men det gjaldt ikke Østby der Thomas Angells stiftelser eide all skogen. Heller ikke var det noe tømmer til salgs fra gardene ved Stugusjøen. Matrikkelen i 1865 oppga at de private skogeierne kunne selge i alt 322 tylfter tømmer årlig. De største skogeiendommene fans på Hilmo, der de to gardene hver kunne selge 30 tylfter. Trulig ble langt større tømmermengder solgt i år med god avsetning. Men skogbruket var ei næring som var spesielt utsatt for konjunktursvingninger, slik at etterspørselen varierte mye fra år til år. Kjøpmann Birch i Selbu var en av mottakerne. I 1869 solgte f.eks. Ole Olsen Aune plank til Birch for 56 speciedaler. Andre hadde noe mindre leveranser, og en del betalte varer hos Birch med tømmersedler, dvs. fikk avrekna varekjøpa sine hos Birch med leveranser av tømmer eller plank. Planken ble trulig handsaga i Tydal, noe sagbruk er ikke kjent ennå utenom at Peder Olsen Aune skal ha bygd ei sag på Aune i begynnelsen av 1800-tallet. Sagbruksnæringa hadde fått seg en økonomisk knekk i første halvdel av 1800-tallet, og Nordset sag i Klæbu som Stiftelsene eide, forfalt og ble nedlagt. Stiftelsene solgte noe tømmer på rot, men skogsdrifta i Tydal fikk først betydelig omfang etter 1894 da Thomas Angells stiftelser bygde dampsagbruk ved Nidarø i Trondheim. Likevel var det noe arbeid for en del skogsarbeidere med hogging, kjøring og fløting. I 1870-åra ble hoggerne lønna med 36 skilling pr. dag (kr. 1,20), og det var en god del mer enn slåttekarene kunne få. Brukte en egen hest til kjøring, kunne en få opp til fire ort pr. dag (kr. 3,20). Brukerne ved Stugusjøen skaffa seg litt inntekter ved salg av never og bark. Fra Stugudalsgardene kunne det selges, ifølge matrikkelberekninga i 1865, fire våger never (74 kg) og åtte våger bark (148 kg). Bjørkebark kunne brukes til barking av skinn. Litt salg av trekol til Kjøli gruver forekom også. I slutten av 1800-tallet ble det bygd opp noen små sagbruk, trulig for å dekke bygdas eget behov og til å skjære noe plank for salg. Den første sirkelsaga ble satt opp ved Væla på Aune og hadde to sagblad. Overbygget var 16 meter langt og satt opp av bindingsverk. Gardbrukerne på Østby gikk sammen om å sette opp ei sag ved Nøsterbekken i 1897. Brukerne på Ås bygde samtidig sag ved Tya på eiendommen til kirkesanger Østby (Kløftsaga). Kirkvoll og Fossan satte opp sag ved Tya i 1900, og året etter ble det også sagbruk på Hilmo. Hilmo og Ås vassag fikk også to sagblad, mens sagene til Østby og Kirkvoll nøyde seg med ett blad.

Fiske, jakt og fangst

Fiske i sjø og elver har ikke etterlatt seg mye spor i kildematerialet fra Tydal. Fiske har aldri blitt skattlagt, og det ble heller ikke vurdert som verdifullt ved taksering av gardene. I matrikkelprotokollen fra 1864-66 heter det om Østbygardene at de drev «ferskvandsfiskeri i Øisanden og andre smaa Indsøer, dog uden betydning». Likevel har nok fisket betydd et verdifullt næringstilskott i de fleste husholdninger. Av skifteprotokollene går det fram at mange eide garn og båt, enten alene eller sammen med naboer. I 1833 ble det registrert at en av Østbygardene eide halvparten i ei kastenot i Gammelvollsjøen. Fossan og Løvøygardene hadde noe senere kastenot sammen i Grønnsjøen og Svartåsjøen. Stugudalsgardene hadde garn og båt i Stugusjøen. Næsvoldingene på Fossan satte ut yngel og settefisk i Langfallsjøene. Settefisken ørret og røye ble henta fra Gammelvollsjøen og frakta over i en stor ystekjele. Ifølge erindringer fra Erik Øren drev Fossan hvert år et betydelig fiske i Nea og i sjøene. De hadde båt ved setra (Norene i Nea) som Lars Næsvold hadde bygd, og også båt i flere fiskevatn. Bare på Nevollen fans omkring 15 garn, og Øren mente at i tillegg var det 40-50 garn heime på Fossan. Han mintes garnfisket som ei hel onn vår og høst, kombinert med lysterfiske i gyte-elver og bekker. Garna ble bundet og montert på gardene, men garntråden var kjøpt. Søkkene var enten heimesmidde av jern, eller laga til av reinshorn. Fløene var spikka av løs, lett granved, eller laga av never. Jakt og fangst hadde alltid betydd mye for næringslivet og bosettinga i Tydal. Skinn var særlig lett omsettelige varer, og som vi har sett foran, kunne skattene betales med skinn i eldre tid. Enkelte garder kunne til og med bli taksert etter hvor mange skinn de kunne svare i landskyld. Jakt og fangst ble effektivisert med bedre våpen og fangstredskaper. På 1700-tallet hadde mange skaffa seg geværer, og de kosta ikke all verden. Ei «riffelbøsse» på Lunden i 1759 var taksert til to daler. På 1800-tallet kom også haglgeværene i bruk. De ble taksert til én daler i arveskifta først på 1800-tallet. Skogsfugl, særlig ryper, ble fanga med heimelaga snarer av hestetagl. Lensmannen meldte i 1861 at tydalingene solgte «en ikke ubetydelig Del Ryper…» Både ryper og skinn kunne selges på markedet i Røros, men omsettinga ble lettere da lokale handelsmenn tok imot varene for videresalg. Å fange eller skyte de store rovdyra bjørn og ulv var naturligvis det gjæveste, og det eksisterer mange mer eller mindre truverdige historier om bjørne- og ulvejakt. Den siste bjørnen som ble felt i Tydal, ble tatt med ei bjørneglefse ved Aune om våren i 1873. Glefsa veide ca. 24 kg, men det fortelles at bjørnen hadde slitt den løs, svømt over Nea med glefsa om foten og kommet seg oppover mot Hyllingen før den ble sittende fast. Der ble bjørnen skutt. Glefser eller sakser ble også brukt for å fange jerv, rev, mår, oter, røyskatt og rovfugl. Men andre fangstmetoder kunne brukes. Røyskatt og andre dyr kunne f.eks. fanges i kasse med falldør. Måren ble av og til forsøkt røkt ut av hi eller gjømmeplasser. Gaupe ble helst skutt under drivjakt på ski. Det samme gjaldt for ulv som det varen del av på 1800-tallet. Ulven var til særlig plage for samene som drev med tamrein. Men ulven likeens som bjørnen tok også sauer fra bøndene. I 1853 ble to av sauene til Næsvold tatt av ulv ved Nea. I 1890-åra ble det lagt ut forgifta åte for å ta ulv. Men det var mange som mislikte den metoden, fordi også hundene kunne komme borti åtet. Et par verdifulle hunder strøk med i 1896 «som følge af den ulovlige trafik med giften», meldte Selbyggen i 1896. På 1800-tallet var det skottpremie på bl.a. bjørn, ulv og gaupe. Både premiene og salg av skinn ga mange ei kjærkommen tilleggsinntekt. Elgjakta om høsten ga også betydelig tilskott av kjøtt og ellers inntekter ved utleie av elgvald. I siste fjerdedel av 1800-tallet begynte bl.a. utenlandske jegere å forpakte jaktrettigheter i Tydal. Men siden Thomas Angells stiftelser eide store skogstrekninger og disponerte over jaktrettighetene, kom bare deler av inntektene ved elgjakta tydalingene til gode.

Gruvedrifta tar slutt

Etter at malmutvinninga i Ramfjellet tok slutt i 1841, hadde det vært liten virksomhet ved gruvene og smeltehytta ved Sæterå som Tydal verk eide. Det tentes et nytt håp om gruvedrift da Ole Andersen Kant gjorde malmfunn ved sørenden av Essandsjøen. (Området er nå neddemt.) Esna eller Essand gruver ble satt i drift av Tydal verk fra 1853. Dermed ble det igjen litt fortjeneste for tydalsbøndene av malmkjørsel fra gruva til Sæterå-hytta og kopperkjørsel derfra til Trondheim. Det ble også etterspørsel etter kol til smeltinga, og noen fikk arbeid ved gruva. På det meste hadde Tydal verk 70-80 mann i arbeid «til de Tider Driften har været i Gang», rapporterte lensmannen i 1865. Malmen fra Esna ble kjørt til Sæterå smeltehytte og smelta sammen med svovelkisholdig malm fra Kjøli gruver som også Tydal verk eide. Trulig ble det også tatt ut noe malm fra Gresli-gruva omkring 1860. Denne gruva hadde ligget nede i lang tid, men en tok nå i bruk nye metoder (utvaskingsmetoden) for å få mer kopper ut av malmen. Men prosessen var «tung og besværlig, og kobberen ganske umulig at utvinde i sin helhed», skrev Erik Næsvold senere. Transporten var også lang og vanskelig. Drifta ble tap for Tydal verk som innstilte malmbrytinga i Esna i 1862. En svenske forsøkte å ta opp drifta igjen i 1865, men det løp ut i ingenting. Tydal verk satsa heller på å bruke de nye metodene på malmen fra Kjøli gruver. Men i 1868 stansa også drifta der. Tydal verk ble i denne tida bestyrt av den innflytta svensken Lars Aspgren. Halvparten av verket var eid av firmaet Hoé & Co i Trondheim, og resten av aksjene var delt likt mellom Fahlstrøm fra Røros og to brør Aas fra Tydal. Da det ikke gikk så godt for verket, ble det solgt i 1880 til A. Huitfeldt & Co i Trondheim. Dermed var det slutt på Tydal verk, men ikke helt med gruvedrifta i Tydal. Huitfeldt lensa Esna gruver i 1890 og drev gruvedrift med 30-40 arbeidere fra sommeren 1890 til april 1891. På det meste var 60 mann i virksomhet, ifølge Selbyggen. Det ble tatt ut vel 1000 tonn malm som ga 176 tonn eksportmalm med fra 4 til 8 prosent kopperinnhold. Malmen ble kjørt letteste vegen til Enafors i Sverige. Bergmesteren anbefalte videre drift, og diamantboringer antyda at det var malm nok. Det ble også satt i gang prøvedrift i 1896 av et engelsk selskap. 60 mann ble engasjert ei kort tid, og optimismen steg i Tydal. Men det ble med prøvedrifta. I stedet ble det satsa på ny drift ved Kjøli gruver. Under vekslende eiere og med lange avbrott fortsatte drifta der til 1940-åra. Noen tydalinger fikk arbeid ved Kjøli gruver, men malmen ble nå kjørt til Reitan. De gode fortjenestene tydalingene hadde hatt av gruvedrifta var forlengst slutt.

Handel og varekjøp

Idealet hos embetsmennene og hos bonden sjøl var at en skulle greie seg mest mulig med det garden kunne produsere. Det en kunne lage sjøl av ting eller produsere på jorda, skulle en ikke kjøpe. Handelsvirksomhet hadde dels noe negativt ved seg. Embetsmennene var redd at handelsmenn lokka allmuen til sløseri eller kjøp av unyttige ting. Handel var også en priviligert næring for byborgerne og noe som allmuen på bygdene ikke hadde lov å drive med. Bondepolitikerne arbeidde for større næringsfrihet, men mange bønder delte Bygdebok for Tydal disse embetsmanns- og borgerskapssynspunktene. Da departementet i 1838 ba formannskapet i Selbu og Tydal herred om å uttale seg i spørsmålet om gardbrukerne som bodde mer enn fire mil fra nærmeste kjøpstad eller ladested, skulle få handle med «fornødenhetsartikler», svarte formannskapet kort og godt at det verken var ønskelig, gagnlig eller tilrådelig. I en beskrivelse fra lensmann Schive i 1861 om hvordan handelen foregikk da, skimtes samme negative synet på handelen:

I Tydal«sværme en Del opkjøbere gjennem Districtet,… hvis Beboerepaaderes gaarde afsætte sine Producte til dem, dels mod Kontanter, dels ved omtuskning av andre Varer, En Del Handel med ulovlige Varer, undertiden endog med Brændevin vil gjerne hænge ved disse Personer…»

På denne tida hadde de første handelsmennene etablert seg i Selbu og Tydal. Handelslova av 1842 ga stor frihet for handelen utenom byene, men landhandlerne måtte fremdeles ha bevilling. Nye lover i 1850-60 åra fjerna de siste vesentligste innskrenkningene av varehandelen, og etter den tid var det flere som begynte med handel i Tydal. Men hvor langt var pengehusholdet kommet i Tydal da de første handelsbutikkene åpna? Eller mer presist: Hva slags varer kjøpte folk?

Kjøpevarer

Lensmannen rapporterte i 1861 at det var stigende handel med bomullsgarn, kaffe og tobakk. Kaffe var i økende grad blitt vanlig drikk siden varen først kom til bygda i slutten av 1700-tallet. Lars Bersvendsen Næsvold kjøpte inn 18 kg kaffebønner til bryllupet sitt i 1810. Både da og ut hele 1800-tallet var det vanlig at folk kjøpte ubrent kaffe som de brente sjøl på egne kaffebrennere når det var behov for det. Men kaffe var neppe daglig drikk før i andre halvdel av 1800-tallet. På Fossan kjøpte de 1 1/2 våg (nesten 28 kg) både i 1858 og 1859. Men der var det stor husholdning, og Fossan gikk vanligvis foran når det gjaldt nye ting.

Sukker var også på denne tida blitt en vanlig kolonialvare, og forbruket var økende. I slutten av 1850-åra kjøpte Næsvold på Fossan omkring ei våg sukker tre år på rad. Så gikk det helt til 1868 før han kjøpte 2 nye våger. Trulig gikk det med noen få kilo sukker til husholdninga hvert år. De andre i bygda brukte nok mindre enn på Fossan. Sukkeret kosta nesten like mye pr. kilo som kaffen. Næsvold kjøpte også litt te i 1860-åra, men det ble ikke vanlig drikk i Tydal ennå. Tobakk var kommet med blant de nødvendige varene på 1800-tallet. Det ble brukt både røketobakk og skrå-tobakk. Korn- og melvarene var det som tyngde mest i innkjøpa for de fleste. Kornvarene hadde Tydal alltid måttet kjøpe. Lars Bersvendsen kjøpte hvetemel til bryllupet sitt i 1810, men det ble ellers først etter 1860 at hvetemel ble mer vanlig i husholdet. Da begynte også noen å kjøpe risengryn og erter. Men ellers var det hovedsaklig rug, bygg, havre og grynmel som ble brukt i den daglige husholdninga. Malt måtte også kjøpes til ølbrygginga. Sirup kom i vanlig bruk på bordet. Sild kjøpte tydalingene en del av, og andre fiskevarer om mulighetene bød seg. Det var likevel beskjedne mengder av ferdigvarer som ble innkjøpt i stedet for at bøndene produserte tinga sjøl. Det er bare en begynnende pengehusholdning som lar seg spore på en del vareområder. Som lensmannen var inne på, var det stigende omsetning av bomullsgarn og ellers lerret og andre tøystoffer. Mer enn noe anna markerer innkjøpa av ferdige tøyvarer overgangen fra sjølforsyning til pengehushold. Minkende sauehold var en konsekvens av utviklinga. Lars Bersvendsen kjøpte i si tid hamp til sekker og lin. Han prøvde også å dyrke lin. Under sønnen Erik ble det kjøpt bomullsgarn og bomullslerret på Fossum. En annen bonde kjøpte 21/2 alen ulltøy og 10 alen lerret fra Birch i 1859, enda det ikke var mangel på sauer på garden. Tjære begynte mange også å kjøpe gjennom landhandelen. Tidligere hadde det vært en salgsvare for enkelte bønder. Det samme gjaldt lær til sko. Såpe kokte bøndene sjøl, men Birch fikk avsatt «hvit såpe» til enkelte fra 1860-åra. Grønnsåpe kom også på markedet da. Det ble etter hvert til at folk kjøpte såpe til koppvask og handvask, mens den heimelaga «lutsåpa» fortsatt ble brukt til klesvask og husvask. Andre innkjøp hang sammen med at nye bruksting vant innpass, eller det arbeidde seg fram nye tradisjoner og «moter». Parafinlampa og dermed behov for parafin er ett eksempel. Etter som husa ble panelt inn- og utvendig kom også maling mer i bruk. Råstoffa til malervarer, f.eks. indigo, ble kjøpt, men malinga ble ellers ferdigblanda av brukerne sjøl. Inne i husa kom kakkelovn eller kokeovn (komfyr), og det var også slikt som kjøpmann Birch kunne skaffe. Og han solgte spiker, handsagblad, spader og slipestener til tydalingene. Var en først kommet inn på butikken, var det også lett å la seg friste av kandis, peppermynte, krydder og kaffekopper av krus eller porselen. Sjokolade fans også. Første gang det er nevnt i Birchs «Bondebog» var i 1859 da Ole Olsen Henmo kjøpte to plater for åtte skilling (27 øre). Varene bøndene kjøpte, måtte betales med inntekter fra arbeid eller med produkter de kunne selge. Som betaling tok Birch og de andre landhandlerne imot smør, ost, skinn, kjøtt, vilt eller tømmer. Birch drev stor handel med tømmer og plank, og flere betalte varer med tømmersedler. Ellers nevnes multegrøt som salgsvare gjennom handelsmann Petter Olsen Ås. Smedene på Smedgjardet kunne levere hestesko, hesteskosøm og skjurruer.

De første landhandlere

Den første som begynte med ordinær handel i Tydal, var som nevnt foran, husmann Petter Olsen Ås, på Vardhusbakken. Han fikk bevilling i 1860 og tok varene gjennom kjøpmann Fr. Birch i Selbu. Birch hadde åpna den første landhandelen i dalføret i 1852 og bygde opp en omfattende virksomhet. Alt første året kjøpte Petter Olsen varer hos Birch for over 500 speciedaler (2.000 kr.). I 1862 var innkjøpa steget til 1.348 daler, men deretter gikk det nedover til virksomheten opphørte i begynnelsen av 1870-tallet. Petter Olsen døde i 1873. Bøndene kjøpte stort sett vanlige forbruksvarer hos Petter Olsen mel, kaffe, sukker, salt, tobakk, sirup, tøy osv. og de betalte delvis med sine egne varer. Handelsmannen videresolgte smør, skinn, ryper, reinsdyrkjøtt og som nevnt ett år, multegrøt. Produkta som bøndene betalte med, utgjorde opp til 1/3 av innkjøpa de gjorde hos Petter Olsen. At omsetninga til Petter Olsen Ås gikk tilbake, skyldtes kanskje at han fikk en lokal konkurrent i Erik Henningsen Rotvold. Han hadde først utsalgssted på Lunden og senere på Berget nedre som han kjøpte omkring 1882. Erik Henningsen tok også delvis varer fra Birch, og han solgte de videre helt til Ljungdalen. Varene dit ble frakta med kløvhest om sommeren. De to landhandlerne fikk hånd om bare en del av vareomsetninga i Tydal. De fleste bøndene handla også direkte med Birch. Da han tok imot smøret og osten deres, skinnet, viltet, tømmeret osv., fikk han et fast grep om kundene sine. Mange betalte varene med tømmersedler eller fikk avskrevet produktene de leverte på gjelda de hadde fra før. For hvordan det enn hadde seg, så ble bøndene stadig stående som debitorer i «Bondebogen» til Birch. Kjøpmannen strakte seg langt i å gi kreditt til tydalingene, men han sikra seg mot tap ved å ta pant i buskap eller anna eiendom. I ei oversikt som han gjorde i 1883, viste det seg at 68 tydalinger var skyldig Birch nesten 16.000 kroner. Mange hadde flere hundre kroner i gjeld, den største var på kr. 1.288. Birch drev gjelda hardere inn fra da og fikk den halvert i løpet av et par år. Men det var ikke til å unngå at det ble enkelte tvangsinndrivelser og utpantninger. Birch beholdt likevel et uvanlig godt forhold til tydalingene.

Tydal forbruksforening

I 1860-åra ble for alvor idéen om forbrukerkooperasjonen introdusert i Norge. Thranitterbevegelsen hadde tidligere gjort et forsøk med kooperative innkjøpslag. I 1860-åra var det bondevennforeningene som ivra for forbruksforeninger. Tydal forbruksforening, stifta 5. mars 1870, var en av de 60 foreningene som til da hadde kommet i gang i Norge. Antallet vokste raskt til 250-300 foreninger i 1875. Tydalingene var altså relativt tidlig ute. Kapitalen til foreninga ble danna ved innskott av medlemmene som hver sto solidarisk ansvarligfor drifta. Hvert medlem betalte én speciedaler i innskott, og det kunne tegnes aksjer på fem daler i tillegg. 44 medlemmer tegna seg ved starten, og grunnkapitalen kom opp i vel 100 speciedaler første året. Medlemmene valgte styre og tilsatte handelsbetjent og bestyrer til å stå for den daglige forretningsdrifta. Butikken ble holdt åpen alle dager unntatt onsdag de første åra. Formålet med Tydal forbruksforening var å «anskaffe de nødvendige livsfornødenheder til billig pris og god kvalitet». Noen av de første og viktigste oppgavene for styret var da å kjøpe inn varer. I begynnelsen ble det gjort slik at én av styret tok en tur til Trondheim. Første innkjøpet til Lars Olsen Gresli besto av

6 våger grynmel (111 kg)

15 våger byggmel (278 kg)

1 matte tobakk (36 ruller)

sukker og kaffe

De dro ikke alltid helt til byen for å gjøre innkjøp. Som de private handelsmennene tok også forbruksforeninga mye varer gjennom Birch i Selbu. Innkjøpa derfra steg snart til over 1000 speciedaler (4.000 kroner), men minka fra andre halvdel av 1870-tallet. Omsetninga kom i det første tiåret opp i vel 20.000 kroner for året. (Videre opplysninger er mangelfulle fordi arkivet til foreninga er kommet bort). Mange hadde inntekter ved varefraktinga, og fraktinga var et «brendende spørsmål» på alle generalforsamlinger. Fra 1898 ble innkjøpa overlatt til handelsbestyrerne og en særlig innkjøper. Tydal forbruksforening holdt i førstninga til i leid lokale hos Arne Graae på Lunden. I 1874 kjøpte forbruksforeninga den såkalte «Preststuggu» på Aune og gjenreiste denne som Tydals første handelshus der Østbyvegen kom inn på bygdevegen. Stua fikk et tilbygg noen år etterpå (1878). Siden mel var en av de viktigste varene, kjøpte foreninga et stabbur i 1873. Senere ble det bygd både et nytt stabbur og reist ei melbod. Alt fra starten begynte forbruksforeninga å ta imot produkter fra bøndene som betaling for varer. Smøromsetningavar i 1871 på 126 våger (2.330 kg) smør. I 1894 danna foreninga et smørmeieri ved at den tok imot usalta smør fra bøndene og viderebehandla dette for salg. Ved at foreninga tok varer som betaling, åpna den også for kredittsalg, enda statuttene krevde at alt salg skulle skje mot kontant betaling. Prinsippet var vanskelig å håndheve strengt, men spørsmålet om kredittsalg vakte mye strid i styret og blant medlemmene. Et argument for å godkjenne kredittsalg var at det var nødvendig for å unngå at andre starta konkurrerende butikker.

Flere handelsmenn

Konkurrenter til forbruksforeninga kom det likevel. Lars Olsen Stugudal fikk handelsbrev i 1873 og åpna utsalgssted på Per-Hansagarden i Gresli der søstra hans var gardkone. Det er uvisst hva slags handel han drev, han fins ikke i Birchs rekneskaper. I folketellinga 1875 er han omtalt som «løskarl og handelskarl». Bevillinga ble oppsagt fra 1876. Samme året fikk Ole Olsen Greslivold bevilling for å drive handel med utsalgssted på Ol-Andersgarden. Han kjøpte varer hos Birch for 860 speciedaler i 1875. Men innkjøpa minka raskt, og Ole var skyldig Birch 744 daler i 1877. Dette året døde faren hans, og Ole overtok gardsbruket. Handelsvirksomheten ble trulig nedlagt. I stedet fikk han stilling som skyss-skaffer. I 1896 fikk Johan Andersen Ås bevilling for å drive handel med utsalg fra «Gården Aas». Hva slags handel han drev er også uvisst. I folketellinga 1900 er det den yngste broren, Jens, som er oppført som handelsmann. Ei ny forretning ble åpna på Ustgarden omkring 1900 av Lars Halvarsen Ås. Han drev ganske stor handel, og det fortelles at etter hver innkjøpstur i Trondheim, spanderte han bydram på kundene sine.