Lokalstyre og institusjoner

Lokalstyring før 1837

Fra 1660 til 1814 ble Norge styrt av kongelige embetsmenn. Øvrighetspersoner i lokalsamfunnet var fogden, sorenskriveren og presten. Folk rekna også bygdelensmannen med til øvrigheta. Han var fogdens medhjelper i lokalforvaltninga. Men lensmannen var normalt en av bygdas menn, i motsetning til de andre som kom fra fremmede, innflytta slekter. Øvrighetspersonene bodde i Selbu, og det var ikke så ofte tydalingene kom i kontakt med dem. Tydal hadde tidligere hatt egen bygdelensmann, men i allfall fra 1744 hadde soknet felles lensmann med Selbu. Under det kongelige embetsstyret var det lite rom for lokal medvirkning og innflytelse. Rett nok fans den gamle ordninga med lagrettemenn som meddommere på bygdetinget i Selbu. Men de mista etter hvert reell domsmyndighet, og ingen tydaling satt i lagretten. Kontakten med øvrighetspersonene betydde nokså ensidig at byrder ble pålagt allmuen og at skatter og avgifter skulle betales. De tjenester folk fikk utført fra prest og sorenskriver, betalte de ekstra for. Skattene og avgiftene gikk ut av bygda. Når det gjaldt det vi i dag vil kalle offentlige oppgaver eller ansvar, ble mesteparten utført som pliktarbeid eller gjennom naturalytelser. De er fort gjort å rekne opp: Bøndene hadde plikt til å skysse øvrighetspersonene gratis på embetsreisene deres. Presten måtte også skaffes overnatting og kost (natthold) på de fire gudstjenestereisene sine til Tydal. Veger og bruer ble bygd og vedlikeholdt som pliktarbeid for alle bøndene. Soknet tok seg også av sine egne fattige. Fattigvesenet ble organisert av myndighetene på slutten av 1700-tallet, og dette temaet blir tatt opp særskilt senere. Det samme gjelder skolevesenet som kom i stand gjennom lovgivning. Spesielt disse to områda medførte at allmuen ble trukket inn i lokalstyringa for å gjennomføre tiltaka. Dette skjedde ved at det ble utpekt eller valgt lokale tillitsmenn i grendene (fjerding, distrikt eller roder), og dernest danna styre for å sørge for organisering, rekneskapsførsel, kontroll og innkreving av midler. I 1790 kom en kongelig forordning om at det skulle opprettes bygdekommisjoner i hvert prestegjeld. Den ble oppretta for Selbu i 1795, og i 1801 fikk Tydal sin egen bygdekommisjon. Bygdekommisjonene var egentlig et kombinert skole- og fattigstyre. Det var vesentlig skole- og fattigvesenet kommisjonen førte tilsyn med. Men i nødsåra under Napoleonskrigene fikk den f.eks. ekstraarbeid med å fordele lån og kornvarer fra amtet. Bygdekommisjonen ble leda av presten. De andre medlemmene var lensmannen, klokkeren og prestens medhjelpere. I det første møtet i Tydal bygdekommisjon deltok foruten presten Hersleb

Ingebrigt Larsen Løvøen

Peder Hansen Gresli

Peder Olsen Aune

Bersvend Larsen Østby

Senere ble lensmannen og de to medhjelperne til presten faste medlemmer. Medhjelperne Bersvend Larsen Østby og Peder Olsen Aune fungerte til sin død i h.h.v. 1819 og 1828. Sønnene overtok vervet etter sine fedre og dermed plassen i bygdekommisjonen. Bygdekommisjonene var en slags forløper for de lokale sjølstyreorgana som ble lovfesta i 1837. De hadde ikke folkevalgte medlemmer, men møta i Tydal bygdekommisjon var heller ikke lukka for bygdefolket. I protokollen går det fram at «tilsøgende Almues mænder» vanligvis var tilstede på møta. Innkalt ble av og til «innkassasjonsmennene» for å avlegge rekneskap for skoletollen og skolemesteren som fikk utbetalt kontantlønna si. I 1790-åra kom også en forordning om forliksvesen. Tydal fikk da en forlikskommisjon som skulle megle i private tvistesaker. De første forlikskommisærer i Tydal (fra 1797) var Johannes Iversen og Peder Olsen Aune. Hensikten med forliksvesenet var å spare rettsapparatet for mange småsaker. Det ble styrka ved lov av 1824. Forlikskommisjonen skulle bestå av 2 medlemmer valgt av de stemmeberettigede. Valget skjedde på kirkebakken etter endt gudstjeneste. Amtmannen fikk i 1824 tilsynsplikt med de lokale kommisjonene ved at han bl.a. skulle kontrollere protokollene. Etter 1814 ble det oppretta likningskommisjoner i bygdene. De skulle først og framst fordele de skattene som ikke var lagt på matrikulert eiendom. Noe av det første den fikk å stelle med, var fordelinga av «sølvskatten» i 1816. Likningskommisjonen var felles for Tydal og Selbu sokn. I den første kommisjonen var Lars Bersvendsen Næsvold, Saxe Olsen Kirkvold og Ole Andersen Gresli medlemmer sammen med tre selbygger. Soknepresten var også her formann. Opprettinga av bygdekommisjon, forliksvesen og likningskommisjon åpna for ei viss lokal medvirkning i gjennomføringa av de offentlig pålagte oppgaver. Folk kunne delta på bygdekommisjonenes møter på Aune og skaffe seg innsyn i sakene. Men viktigst for informasjon og meningsutveksling var sammenkomstene i kirka. På kirkebakken etter endt gudstjeneste ble det lest opp kunngjøringer og vedtak og valgt nødvendige tillitsmenn. Kirkebakken var lenge det viktigste stedet for nyheter. Der diskuterte folk mange saker som de fra 1837 oppnådde større sjølstyre i gjennom valgte representanter.

Lokalt sjølstyre etter 1837

Formannskapslovene av 1837 betydde ingen drastiske utvidelser i det lokale sjølstyre. Men de institusjonaliserte to nye organer; et formannskap og et representantskap. Selbu prestegjeld utgjorde formannskapsdistriktet. De som hadde stemmerett ved stortingsvalgene, hadde rett til å velge fem formenn til formannskapet. To av disse skulle være fra Tydal sokn. Formannskapet var ment å være det viktigste organet. Det fikk beskatnings- og bevilgningsmyndighet, og det avløste bygdekommisjonen. Skole- og fattigkommisjonens saker skulle heretter behandles av formannskapet. Men de samme representantene som før – altså prestens medhjelpere – skulle delta i behandlinga av disse sakene, og presten skulle fortsatt være formann for skole- og fattigkommisjonen. Bare soknets formenn deltok i de sakene som gjaldt skole- og fattigvesenet. En kalte denne forsamlinga for det utvida eller «det kombinerede» formannskap. Formannskapet var ikke helt suverent. Det skulle rådføre seg med, og måtte for visse saker, «indhente representanternes beslutning». Representantskapet hadde 15 medlemmer, og 6 av dem skulle velges fra Tydal sokn. Representantene ble valgt på samme måte som formannskapet, men først etter at det var valgt. Representantskapet opptrådte aldri som eget organ, men hadde alltid møte sammen med formennene. Formannskapet derimot hadde ofte egne møter. I samsvar med lova ble det praksis at formennene og representantene fra Tydal holdt egne møter der de tok opp sakene som gjaldt deres eget sokn. Soknestyret kom noen ganger sammen etter at det felles kommunestyret var slutt, eller de avvikla egne møter på Aune, Østeraunet eller Ås. Det siste var avgjort en fordel for de valgte, for fellesmøta var alltid i Selbu. Å delta der tok som oftest mer enn én dag, og representantene var lite lystne på slike hefte i arbeidet. Ikke fikk de noen godtgjørelse heller. Derfor holdt de seg mye borte, og ikke alltid med gyldig grunn. I flere møter var det ingen representanter fra Tydal. Nesten alltid var det én eller flere fraværende. Men i ett tilfelle måtte ordføreren medgi at tydalingene var uten skyld og ansvar for fraværet; innkallinga hadde ikke nådd fram i tide. Møtevirksomheten og saksmengda var ikke stor i de første tiåra målt med senere tids målestokk. Første møtet i desember 1837 hadde bare én post på programmet; valg av ordfører og varaordfører. Det første egentlige kommunestyremøtet ble holdt 4. juli 1838, og det andre i oktober. Neste år ble det noen flere møter. Men det skjedde også at ett ble avlyst; det var ingen saker å ta opp. Det ble tilstrekkelig med to-tre fellesmøter for året. I tillegg holdt soknestyret ett eller to møter for året i Tydal sammen med ordføreren. Småsakene og detaljsakene dominerte og tok mest tid. Hver minste rekning f.eks. måtte anvises og godkjennes. En stor del av disse gjaldt utførte arbeider med veger og bruer. Ellers var det vesentlig skole- og fattigvesenets saker som ble tatt opp. Langt på veg fungerte soknestyra som sjølstendige kommunestyrer. Også fellessakene ble ofte behandla av soknestyret og så oversendt det samla kommunestyret for godkjenning. Eller saken ble sendt fra fellesmøta til soknestyret for videre behandling. Det kunne slik oppstå små problemer med formalitetene som f.eks. at amtmannen ikke aksepterte rekninger som bare var godkjent av Tydals formenn. Etter lova måtte utgiftene attesteres og godkjennes av det samla formannskap. Økonomisk opererte sokna stort sett hver for seg. Tydal og Selbu delte vegarbeidet mellom seg og vedlikeholdt hver sine strekninger. De hadde hver sin kasserer og rekneskapsfører og atskilte skole- og fattigkasser. Tydal sokn sørga sjøl for skyss og natthold til presten når han hadde prekenhelg i Tydal. Men alt dette var ordninger som eksisterte før 1837 og ble videreført under det kommunale samstyret med Selbu. Men noen tiltak berørte begge sokn, og da oppsto lett konflikter om fordeling av utgiftene. Vegsakene ble de første og hyppigste konfliktsakene. De blir tatt opp under drøftinga av vegstellet. Problemer oppsto også når kommunen tok opp større lån. I 1847 lånte Selbu 6.000 speciedaler til gjenkjøp av kirka. Da ble representantene for Selbu og Tydal enige om at Tydals allmue skulle være fri for utgiftene til kirka når nedbetalingstida på 28 år var gått. Tydal skulle også sleppe å være med på utgiftene til reparasjoner eller andre ting i lånetida. Men avdrag og renter ble hele kommunens sak. Det viste seg forresten at Tydal slapp det også, for kirkeinntektene var store nok til å avdra hele lånet. Den kommunale virksomheten i Tydal ble altså bare lite endra og utvida med formannskapslovene. Administrasjonen var omtrent gratis. Bare rekneskapsføreren fikk noe lønn, og ellers gikk noen skillinger til leie av møtelokale for kommisjoner og styrer. Noe samla kommunerekneskap fins ikke før 1864, og først 20 år senere ble det satt opp budsjetter. Den kommunale aktiviteten var fordelt på tre sektorer; skolen, fattigvesenet og vegstellet. De hadde hver sine inntektskilder, skole- og fattigvesenet hadde egne tilsynsorgan, rekneskaper og budsjetter. Virksomheten innafor disse områda var i stor grad pålagt kommunen gjennom lover før formannskapslovene. Eldst var skolelovene, og vi skal se på denne sektoren først.

Skolestellet ca. 1740 til 1860

I et naturalhushold der en sjelden hadde behov for skriftlige kontrakter og avtaler, var lese- og skriveferdigheter neppe særlig etterspurte kunnskaper. Folk klarte seg når de hadde en øvrighetsperson eller andre til å sette opp eventuelle brev, skjøter, arveskifter eller andre dokumenter det kunne bli tale om. Det var derfor ikke det verdslige livet som krevde allmenn skoleundervisning, men det religiøse. I kirkeordinansene etter reformasjonen i 1536 ble det påbudt med katekismeopplæring etter gudstjenesta. I 1607 het det at degnen – eller klokkeren som han helst ble kalt her – skulle gi barn og ungdom katekismeopplæring én gang i uka. Dette ble langt fra gjennomført. Det fans ennå bare et fåtall klokkere tilknytta de store kirkene. Men ifølge en forordning av 1653 skulle slike tilsettes også i anneks som lå fire mil eller mer fra hovedsoknet. Dette ble gjennomført for Tydal. I manntallet fra 1665 er det nevnt en Jonas Ellufsen som var klokker. Han var gardbruker på Kirkvoll og gjorde nok tjeneste i gammelkirka der. Det var prestene som fikk ansvaret for undervisning av barn og ungdom. Trondheimsbispen Bredal (1643 1672) prøvde også å få prestene til å ta denne oppgava alvorlig og utarbeidde detaljerte skoleplaner. Han påla prestene å ta opp emner fra katekisma i siste del av gudstjenesta. Etter prekenen skulle foreldra sørge for at barn og ungdom ble igjen til undervisning i barnelærdom og øvelse i salmesang. Ofte tok klokkeren seg av dette. I formularet til degne-ed fra 1685 var det klokkerens første plikt å «lære Ungdommen D. Martin Luthers lille Catekismus udi sine Ord og Forklaring…» Undervisninga var muntlig. Klokkeren eller presten las føre, og de som skulle lære tok oppatt. Men ofte nøyde en seg med ren høgtlesning fra Bibelen eller utlegging etter en postill. Kirka kontrollerte resultatet av undervisninga når folk gikk til alters. Det var plikt å gå til alters to ganger om året. Det måtte også overholdes for å bli vigd, stå fadder o.a. Og for å få gå til alters, måtte en kunne det viktigste i katekisma. Slik la kirkas krav et mildt press på folk som stimulerte dem til å skaffe seg boklig lærdom. Presten og klokkerens egen forkynnelse og undervisning ble igjen kontrollert av prost og biskop når de var på visitasreiser til soknekirkene. Formålet med disse reisene var både å kontrollere kirkas tjenere og skaffe seg opplysning om allmuens religiøse liv og kunnskapsnivå. I Tydal var det bare fire gudstjenester for året, og det kunne ikke bli rare kunnskapene ved én times katekismeundervisning etter prekenen. Kanskje kom mange ikke så ofte til kirka heller på grunn av lange avstander og dårlig vær. Det heter hos O. Stuevold Hansen: «Stugudøl, Musubælg, kjem int åt kjørkan tiar hell ankvar Presthelg.» Klokkeren drev muligens noe undervisning rundt om i heimene slik det var nevnt i hans embetsoppgaver. Det kunne også være andre som drev med litt privatundervisning. I manntallet for 1701 i Selbu står det at «en fattig gammel Mand (Johan Olsen) leser for Børn.» En bonde hadde leid «Anders Skollemester udi Trundheim» til å lære barna sine katekisma. Men de færreste om noen i Tydal hadde råd til slik luksus. Før allmueskolen ble innført var det helst et unntak at barn fikk boklig undervisning. Men ifølge biskop Eiler Hagerup i 1737 sto det ikke så ille til:

«I Tydalen holdes Gudstjeneste kun 6 søndage om Aaret; men Allmuen indfinder sig flittig til Postillelæsning. Hver Husbonde lærer selv sine Børn baade at læse og skrive. Der er saare god Levemaade blant dem. Af21 Husbønder kun 2 lastelige.»

Skal tru hvem som har gitt biskopen disse opplysningene? Helt korrekt underretta var han iallfall ikke. Det er lite trulig at de fleste foreldra virkelig lærte barna sine å lese og skrive. Det er påfallende at når eiendelene i arveskifta reknes opp, nevnes ikke ei eneste bok i hele 1700-tallet. Religiøse bøker fans i bygda, men var ikke hver manns eie. Vi skal også se at sjøl hundre år senere kunne neppe halvparten av bøndene skrive sitt eget navn.

De første skolemesterne

Lov om konfirmasjon av 1736 gjorde det nødvendig å organisere et skolestell dersom virkelig alle skulle få de nødvendige kunnskapene i kristendom. I 1739 kom så den første skolelova som bl.a. påbød bygging av skolehus. Lova vakte motbør fordi bøndene frykta for de økonomiske konsekvensene. Ved en revisjon i 1741 ble det overlatt til hvert prestegjeld å gjennomføre allmueskolen og finansiere denne på best mulig måte. Da hadde Tydalsbøndene alt vedtatt sin første skoleordning. Noen følte nok et behov for dette, for det ser ut til at initiativet kom fra bygda sjøl. Tydal ansatte skolemester 7 år før Selbu, og der var det presten og biskopen som sto bak. Grunnen til at bøndene i Tydal var så velvillig innstilt til skolevesenet var kanskje at kirka kunne lønne en skolemester av sine midler. Slik heter det i kirkas rekneskapsprotokoll:

Anno 1740 dh 25 Jan. begyndte Skolemesteren Svend Olsen sin Skolemestertieneste, paa Tydal Menigheds forestilling, og Sogneprestens Samtyche. Og er hannem i dag dend 25 Marty udi Sogneprestens nærværelse af Os undertegnede bleven accorderet 26 Rdl. udi aarlig Løn, hvilche Tiuge og Sex Rigsdaler hannem af denne Kirches aarlig Indtægt skall betales saa længe Kirchen har nogen Beholdning tilovers. Men skulle Kirchen komme till at lide fattelse, da haver Almuen det imellem sig aftalt, at ville selv lønne sig Een Skolemester.»

Det var lett for bøndene å gå inn for ei nyttig sak når det ikke skulle koste dem noe. Men de sa også at de var villige til å betale skolemesterlønna om kirkas inntekter ikke strakk til. Den første skolemester i Tydal begynte altså vinteren 1740. Om Svend Olsen Helein vet vi at han var innflytter og bosatt på plassen «Stor-Brechen» dvs. nåværende Brekken. Han var gift med Sara Jonsdatter, men det er ikke nevnt at de hadde noen barn. Svend var skolemester til 1750. Da gikk han helt over til gruvearbeid og avanserte til understiger ved Selbo Kobberverk. Skolemesteren eller skoleholderen, som var datidas titler, hadde ingen høg posisjon i samfunnet. Ofte var det personer som ikke dugde til fysisk arbeid. At skolemesteren kunne bli fritatt for militærtjeneste, førte stundom til at uskikka personer til tjeneste ble satt til lærerjobben. Kvalifikasjonene kunne det være så som så med. Men presten pleide å gi litt opplæring til dem som skulle prøve seg. Det var også presten som hadde ansvaret for skolestellet og i realiteten tilsatte skolemesterne. Da skrive- og leseferdigheter ikke var allmenne kunnskaper, kunne likevel skolemesteren få en viss posisjon og autoritet i bygdesamfunnet. Svend Olsen var iallefall én gang utsending fra Tydal til bygdetinget i Selbu. Men sognepresten ga han attest i 1764 som drukkenbolt og konemishandler. I 1750 overtok 17-åringen Hans Pedersen Gresli omgangsskolen. Han var sønn av klokker Peder Hansen Gresli og arva også klokkerstillinga etter faren. Stillinga som klokker eller kirketjener ble senere tradisjonelt tillagt én av lærerpostene. Hans Pedersen ble omtala som «meget flink» i katekismehøring av biskop Gunnerus da han var på visitas i Tydal i 1769. Men ellers er det lite man vet om han som skolemester. Hans Pedersen døde 1774, og Bernt Saksesen Kirkvoll. Bernt skolemester ble ny skoleholder. Men alt i 1780 ble han avsatt fordi han fikk et barn født utafor ekteskap. Bernt var likevel såpass akta at det var han og broren, Henning Stugudal, som tydalingene sendte til kongen i København med et bønneskriv i 1781. Etter Bernt skolemester kom så Ole Evensen Østby som ble i posten helt til 1829. Ole Evensen bosatte seg med familien i Skultrøa, og det var nok etter han at eiendommen fikk dette navnet. Ole Evensen «har vel ikke af Naturen havt fortrinlige Gaver, men har stedse denne blot ved liden Veiledning dannet og forbedret samme,» skrev soknepresten om han. Men han fikk ros for «sin bestandige Fliid, Nøyagtighed og Troeskab, samt øvrige gode Forhold». Prost Wittrup, som var på visitas til Tydal i 1805, fant at skolemesteren «katekiserede ganske taalelig».

Før Ole Evensen gikk av, kom det en ny skolelov i Norge (1827). Den innebar ikke så mye nytt, men gjorde skriving og rekning obligatorisk i alle skoler. I 1739 hette det bare at det kunne undervises i disse fagene «naar forældrene det begiere». 1827-lova innførte også bibelhistorie og nevnte orienteringsfag som geografi, historie og naturfag. Dette var likevel mye nytt og fremmed for en gammel skoleholder. Da Ole Evensen hørte om bibelhistorie, mente han at nå gikk det mot «verdens siste tider». Even Olsen overtok som lærer etter faren. Han hadde lenge gått faren til hande og fått opplæring hos presten. Alt i 1807 skrev presten Hersleb om Even at han har «i dette sidste Aar især meget øvet sig, har et godt Begrep, skriver en skikkelig Haand, forstaar nødvendig Regning og tegner sig til at blive ret beqvem til skoletienesten…» Ole Stuevold Hansen, som opplevde Even Olsen som lærer, har ikke gitt han så god attest. Det var «neppe mer end én som lærte Regning hos ham», skriver han i sine Bygdefortellinger. Skolemesteren var heller ikke sikker i vanskelige ord og brukte små og store bokstaver om hverandre. Even Olsen gikk nok i farens fotspor. Undervisninga var stort sett å lære utenat spørsmålsboka til presten Kolban, søndagsevangeliene og lidelseshistoria. Barna fikk tallkarakterer for lesing innaboks og utenat, dessuten i skriving, oppførsel og «aktpågivenhed». I 1840 ble Tydal delt i to skolekretser, og Ingebrigt Olsen Brendås ble tilsatt som ny lærer i tillegg til Even Olsen. Første året var han «hjælpeskoleholder paa prøve» og holdt omgangsskole på gardene fra Hilmo til Østeraunet. Senere fikk han øvre distrikt som omfatta gardene fra Kirkvoll oppover til Stugudal, «Ingebrigtskulin» ble i posten til han døde i 1877. Even Olsen gikk av i 1857 og ble erstatta av den første seminaristutdanna lærer, John Jensen Østby.

Lønna for å være skoleholder var neppe tilstrekkelig å leve av for en familie. De første åra etter 1740 fikk skolemesteren 26 riksdaler, senere nedsatt til 20 riksdaler (eller speciedaler som myntenheten hette etter 1816). Men i tillegg kom at han fikk gratis kost og losji når han holdt omgangsskole. Forutsetninga var likevel at skolemesterne hadde andre attåtinntekter; eget småbruk, klokkerstilling eller handverksarbeid. Sven Olsen Helein hadde reparasjonsarbeid og tilsyn ved gruvene attåt skolegjerninga. Da han fikk heltidsarbeid ved gruvene fra 1751, kom han opp i 80 riksdaler i årslønn, det tredobbelte av den tidligere lærerlønna hans. Peder Hansen var som nevnt klokker, og dette vervet ble lønna med 10 riksdaler. Ole Evensen ble pålagt å vikariere for klokkeren da han fikk et lønnstillegg på 6 riksdaler p.g.a. de «kostbare Tider» i 1810. Ellers drev han som skredder i og utafor skoletida. Det fikk stundom elevene merke når han kakka dem i hodet med fingeren som syringen satt på. Ingebrigt Brendås var inntatt som sytning på Kirkvoll og overtok garden der.

Omgangsskole

Skolen var fra først av og måtte bli en omgangsskole. Hele bygda utgjorde én krets. Fram til 1796 hørte også Flora med til Tydal skolekrets. Det samme gjorde Stormoen. På den tida bodde flere gruvearbeidere der med familiene sine. I 1840 ble som nevnt, distriktet delt i to kretser, øvre og nedre. Kretsene var igjen delt i to eller tre roder som skulle utrede skoleholdet. Skolemesteren dro altså rundt med skolekista si og holdt skole på de gardene som hadde plass nok. Alle gardbrukerne, men ikke husmennene, hadde plikt til å ta imot skolen. Normalt var det én ukes skolehold på hver gard. Til plikta hørte også å gi læreren kost og losji. Omgangsskolen i gardmannsstua kunne bare ha plass til barna i nærmeste grend eller rode. Men avstandene ble likevel så store at mange barn måtte overnatte. På noen garder ble det en større byrde enn å gi læreren kost og losji. De som ikke hadde plass, eller var fritatt for å ha skolen, betalte i stedet et bidrag til de andre. En komité i 1846 fordelte byrdene etter matrikkelskylda. De med under én ort skyld ble fritatt for å ha skolen, men betalte et pengebeløp (En skilling for hver skillings skyld). Skoletida var normalt fra mikkelsmesse (29. sept.) til påske. Men før skolelova av 1860 ble det helst begynt senere. I 1850 starta f.eks. skoleholdet i øvre distrikt 21. oktober hos Tomas Pedersen i Østby. Skolemesteren fortsatte så ei uke hver hos et par andre gardbrukere før skolen flytta til Stugudal og Løvøya. I desember ble det igjen holdt skole i Østby, og på ettervinteren på Stuguvoll, Fossan og Kirkvoll. Til slutt kom skolen tilbake for tredje gang til Østby og Ås. Da skolemesteren avslutta skoleåret 26. april ei uke etter påske hadde skolen vært innom 20 gardbrukere, 5 dager hos hver. I nedre distrikt vandra likeens læreren rundt om på gardene fra Gresli til Østeraunet. Der ble det holdt skole ei uke hver hos 19 gardbrukere. Skoleuka begynte vanligvis mandag ettermiddag og slutta lørdag formiddag. Skoledagen var inndelt i tre lange økter fra kl. 7 om morgenen til bortimot kl. 19 om kvelden. Mellom øktene var det 1-2 timers pauser. Slik gikk noe av den lyseste dagen bort i fritid. Erik Næsvold syntes dette var dårlig utnytting av dagslyset og skrev brev til kommunestyret om saka (1846). Men noen forandring ble det visstnok ikke. Med en skoledag på 8-9 timer var et par lange pauser nødvendig både for barn og lærer. Etter lova i 1739 skulle det være minst tre måneder årlig skole for alle barn fra 7 til 12 år. Men det var de færreste som fikk så mye skolegang, og myndighetene våga ikke å sette opp lengre skoletid i lova av 1827 heller. Men skoleplikta skulle nå gjelde til barna ble konfirmert. Alle fikk ikke nøyaktig like mange skoledager, men forskjellene kunne bli ekstra store p.g.a. forsømming. Fraværet varierte merkelig mye fra år til år. I 1838-39, da de bevarte skoleprotokollene begynner, var det bare 13% fravær. Men i enkelte år, f.eks. 1845-46, var skolebarna borte i gjennomsnitt over halvparten av skoletida. Husmannssønn Jørgen Ingebrigtsen Aune (11 år) forsømte hele skoletida p.g.a. fattigdom. Ole Olsen Ås likeså, han hadde tatt tjeneste. I 1855-56 var 9-årige Jon Pedersen bare 10 dager i skolen, fordi han var «fattig for kleder». Den tre år eldre broren, Ole, var noe mer på skolen, 30 dager av i alt 72 skoledager. Dermed er én av de viktigste årsakene til skoleforsømminga antyda, nemlig fattigdom. Fattigdom betydde at ungene ikke hadde klær og sko til å gå på skolen i, eller at foreldra ikke så seg råd til å niste dem ut for ei uke når de måtte bo borte. Når flere av barna skulle i skolen samtidig, var dette et problem i mange fattigheimer. Men fraværsgrunnen kunne også være at forsørgerne ikke hadde råd til å unnvære barnas arbeidskraft. Mange barn, helt ned til 10-årsalderen, hadde fast tjeneste hos andre. Enkelte av disse, men ikke alle, forsømte mye av skolen. Noen ganger kolliderte skoletida med at barna var opptatt med gjeting. Ellers var lange avstander en hyppig anmerkning til forsømminga. Dårlig vær var en årsak enkelte vintrer. Men sjukdom kom faktisk langt ned på lista over de viktigste fraværsgrunnene. Den strenge, seminarutdanna John Østby mente imidlertid at hovedgrunnen til fravær lå i foreldras likegyldighet. En lunken holdning til skolen kom til syne på mange vis. Men det forteller bare at skolelærdom ikke var ansett som livsnødvendig for å greie seg bra i ei fjellbygd som Tydal. I gjennomsnitt ble det 2 måneder eller 45 dager skole i 1853. Det var én måned mindre enn skolelova krevde. Men stort fravær i omgangsskolen var vanlig overalt i landet. De 45 dagene i middeltall for Tydal lå bare få dager under landsgjennomsnittet (50 skoledager i landdistrikta). Alderen på elevene når de gikk ut av skolen, varierte også mye. I Tydal begynte ungene relativt sent, 8-9 år var det vanlige. Først fra 1840-åra fins sju-åringene i omgangsskolen. Men mange ble holdt lenge i skolen før de slapp fram for presten. Dreng Ole Olsen på Aune var 19 år da han ble konfirmert i 1849. Som 16-åring hadde han forsømt skolen helt, så han hadde kanskje mye skolegang å ta igjen. Ole oppnådde brukbare karakterer til slutt. Gurina Halvarsdatter var over 20 år før ho ble konfirmert. Ho var tjenestejente og hadde forsømt mye skoletid fordi ho var «svag til helbred». Men siste året hadde ho hele 97 skoledager, mye mer enn de andre. Gurina fikk altså ekstraundervisning, men oppnådde likevel nest dårligste karakterer. Her var det «manglende Tankeævner og Talegaver» som gjorde at ho ble holdt så lenge i skolen. De andre medkonfirmantene var mellom 14 og 18 år. En skolestatistikk fra 1853 viser hvor store forskjellene i skolegang kunne være:

Skolegang 1853:

Antall skoledager	Antall barn
Ikke søkt skole	2 barn
1-10 dager	1 barn
11-20 dager	6 barn
21-30 dager	14 barn
31-40 dager	13 barn
41-50 dager	42 barn
51-60 dager	26 barn
60-70 dager	17 barn
71-80 dager	5 barn
Antall barn:	126 barn

I omgangsskolen var det også store forskjeller i kunnskaper og hva barna fikk undervisning i. Det var obligatorisk å lære katekisma, men omkring 1850 fikk bare halvparten undervisning i bibelhistorie. Enda færre, omtrent 1 /4, lærte å skrive, og et fåtall fikk noe rekneundervisning. Skolestatistikken fra 1853 viser dette bildet:

Undervisningsfag 1853:	Nedre distrikt (Even Olsen)	Øvre distrikt (Ingebr.Brendås)
Katekisme	59 barn	57 barn
En fullstendig religionslærebok	47 barn	51 barn
Bibelhistorie	32 barn	29 barn
Skriving	28 barn	14 barn
Rekning	6 barn	11 barn
Sang	25 barn	18 barn
Elever i alt:	66 barn	61 barn

Til lærernes unnskyldning må en nevne at han hadde mange elever samtidig uten klassedeling. Læremidler var mangelvare. De to lærerne hadde f.eks. bare seks lesebøker hver til disposisjon i kretsene sine. Vi har ei skildring fra skolen i 1850-åra fra Svend Vold, født i 1843. Han skrev ned det følgende i 1921, og mintes da skolen slik:

Den begyndte kl. 7 om Morgenen med Bøn og Sang. Saa oplæsning af Lekser, utenad for den større deel, kun de smaa som holdt paa med A BCen, leste indenad. Morgenleksene kunde man da som Regel, og naar man havde læst op Leksen, gik man i gang med en ny, og de som var flinke kunde da lese op flere Lekser inden Økten var slut, som var kl. 10. Alle Børn leste høit (Kværnhuslesning) saa det var en svare Støi i Stuen.

Saa var detfri til kl. 12. Fra kl. 12 til 2 var det skrivning for alle som vilde. I min første Skoletid flertallet af Gutterne, men mindretallet af Gjenterne. De som ikke skrev, kula paa med lesning.

Skrivningen var efter Forskrift, man skrev af Forskriften gang paa gang mange Blade gjennom Skrivebogen før man byttet Forskrift. Enkelte Nybegyndere skrev paa Stentavle. Fritid 2 til 3. Saa begyndte 3die Økt igjen med Lekselesning til bortimot kl. 5, da det noksaa høit idelig lød: «læg sammen». Nu begyndte overhøringen, Katekisering som det hedte, den kunde vare 11/2 til 2 Timer. I den Tid stod Børnene medfoldede Hender rundt Langbordet saa mange som der kunde rummes, og Resten saa nær Læreren som mulig. Tilslut Sang og Bøn.

Under sidste Akt gik gjerne en deel af Gaardens Folk som det kunde falde sig saa for, ind i Skolestuen og hørte paa. Ja, var skolen i en Gaard, saa kunde ogsaa Folk fra Nabogaardene komme. De gik paa Koren som det hedte.

Læreren havde … Kost og Logi paa Gaarden hvor Skolen holdtes. Det var halvveis som en Høitidsuge den tid Skolen var paa Gaarden. En hel deel af Børnene havde ogsaa baade Kost og Logi der Skolen holdtes og på Nabogaardene, det var nemlig Kostbytte mellem Stuedalsbørnene og Børnene paa Løvøen, Fossan og Kirkvold, og kanske enkelte i Aas og Østby ogsaa.

Ja, endnu har jeg glemt Fagene som der undervistes i. De kan vel best skjønnes af Bøgerne man brugte. Det var at begynde med A BC, dernæst Staveøvelse, saa renlesning, først i ABCen, og saa i «Katkjesbokin», dernæst Spørgsmaalsboka (Pontopidan) ogsaa Bibelhistorien. Naar disse var lært udenad, saa fik man lære en deel Salmer, og de som kom lengst fik tilslut nogle lekser i det nye Testamente. Ja, saa var det som før nevnt Skrivning og for enkelte lidt Regning.

Vi fik lære udenad først den lille og saa den store Multiplikationstabel, og saa lidt Reguladetri. Lengere rak nok ikke gamle Even Østby. Men de som var i Skole hos Ingebrigt Brændaas kunde komme lidt lengere i Regning, men det var vist ganske faa det, før Loven af 1860 sattes ud i Livet.

Det var Høsten 1857 John Jensen Østby begyndte sin Skolegjerning i gamle Even Østbys Kreds. Han begyndte i Sjursgaarden, og flyttet fremover Gaard for Gaard saa langt han rak før Jul, og jeg var da i hans Skole til Jul. Men fra Nytaar blev det omregulering av Kredsene saaledes at John Østby fik Aas og Østby samt Gresli og Hildmo. Ingebrigt fik Aune og det hele ovenfor Nea.

Hos begge de sidstnævnte Lærere kunde man faa undervisning baade i Brøkregning og lidt Retskrivning.

Skolen var kirkas og allmuens ansvar

Skolen sto i et intimt forhold til kirka. Det var opprinnelig innføringa av konfirmasjonen som drev fram første skolelova, og kristendomsfaget ble hovedinnholdet i skolen. Leseopplæring var et middel for å tilegne seg katekisme og bibel. Kirka tok da også på seg ansvaret for skolestellet ved at den betalte lønna til skoleholderen. Fram til 1747 betalte kirka all lønn. Fra da ble bidraget halvert og stabiliserte seg på ti og senere åtte daler. Presten tok seg av lærerutdannelsen. Særlig Falch Widerøe (sogneprest fra 1814 til 1827) holdt regulære kurs i prestegarden i Selbu. Der gikk Even Olsen, og skolekassa betalte seks riksdaler for utdannelsen hans. Presten var sjølskreven formann for skolekommisjonen og valgte ut skikka skoleholdere. Gjennom visitasene kontrollerte han undervisninga. Da måtte skolemesteren høre barna i katekisma i menighetens påhør. Det var sikkert en prøvelse både for skolemester og elev. Kirkekassa bidro også med hjelp til fattige barns skolegang. I 1743 fikk en «fattig Pige» 11/2 daler til «Proviant i Skolen». Året etter fikk et «Blint findt barn til Underhold for at være til Undervisning 3 ort…» 11807 ga kirka bidrag til innkjøp av bøker til «de mange fattige Børn, som ikke selv var i stand til at bekoste sig de for dem nødvendige skolebøger». Skolekassa hadde ikke penger til slikt, så foreldra måtte altså søke kirka om penger til skolebøker. I 1860 kom regler om at når klokkerstillinga ble ledig, skulle den forenes med lærerstilling. Klokkerinntekta fra allmuen skulle legges til skolekassa, mens klokkeren fikk et fast lønnstillegg for kirketjenesta. Kirkesanger ble nå den offisielle tittel i stedet for klokker. Som en ser var det mange forbindelser mellom skole og kirke. Det var gjerne prestene som pressa sterkest på for å få en bedre skole. Men det var overlatt bøndene å betale utgiftene, og de ville gjøre det billigst mulig. Bygdekommisjonen fastsatte skolemesterlønna, og den alene var ikke nok til å leve av for en familie. Da Ole Evensen aller ydmykest søkte og fikk heva lønna med to daler i 1803, fikk bygdekommisjonen ros fra biskop Bugge for sin «hæderlige Tænkemaade». Det var «særdeles kiært» for kirka at lærernes stilling og status ble heva. Men en komité som skulle fordele skoleholdet i 1846, ønska helst å sette ned lønna igjen. Etter at kirka ikke lenger betalte hele skolemesterlønna, måtte allmuen være med å betale til skolekassa. Det ble utlikna såkalt skoletoll på alle voksne mennesker. Det er ikke kjent hvor stor satsene i Tydal var til å begynne med, men de var trulig de samme som i Selbu: Voksne bønder, innerster og husmenn betalte 12 skilling, ungkarer over 15 år betalte 6 skilling, mens «piger» slapp med 4. Rekneskapene er bevart fra 1802 og viser at det årlig kom inn 11-12 daler i skoletoll, altså omtrent halve skolemesterlønna. Til å begynne med måtte skolemesteren kreve inn tollen sjøl, men under bygdekommisjonen ble det sørga for særskilte inkassasjonsmenn eller «fjerdingsmenn» til innkrevinga. Skoletollen økte med folketallet, men satsene ble også satt opp. I 1837 var den kommet opp i 18 skilling for husmann og bonde og 6 skilling for pikene. Skoletollen tilsvarte nå omtrent hele lærerlønna. Skoleutgiftene økte også, særlig etter 1840 da det ble to lærere. I 1854 ble det bestemt nye og økte satser for skoletollen. De ble også mer differensiert etter økonomisk evne og status:

Skoletollsatser fra 1854:

Gardbruker	24 skilling
Gardbruker enke/enkemann	18 skilling
Husmann	20 skilling
Husmann enke/enkemann	12 skilling
Innerst, gift eller ugift	16 skilling
Dreng, voksen sønn	12 skilling
Pike, voksen datter	8 skilling
Kårmann	8 skilling
Kårkone	6 skilling

De økte satsene ble straks verre å betale. Enkelte fattige fikk ettergitt skoletollen i vanskelige år. Men i 1859 ble en restanseliste som omfatta 26 personer, sendt lensmannen til utpanting. Blant disse var én gardmannsfamilie, resten var husmannsfolk. Det var altså mange fattige som ikke greide eller ville betale skillingene til skolevesenet. Kirkas bidrag og den direkte skoletollen utgjorde stort sett alle inntektene til skolekassa. Noen småsummer kom inn i skolekassa fra konfirmantene, Guttene ga bidrag på 16 skilling, mens jentene ga 12. Det er bare enkelte år disse inntektene er ført inn i rekneskapa, og det er uvisst hvor vanlig konfirmantbidraget var. Bøter kunne også tilfalle skolekassa. Men det var svært sjelden og ga ubetydelige inntekter. Det var mest fattigkassa som fikk fordel av tydalingenes lovløshet. Fra 1817 til 1823 er det bokført en årlig gave fra Hersleb som var prest i Selbu til 1813. Han ble boende hos ettermannen sin og glemte ikke at han hadde hatt ansvar og interesse for skolen i Tydal.

Kunnskapsnivået

Resultatet av skoleundervisninga er vanskelig å måle. Men i det første drøye hundreåret av allmueskolens historie kan vi neppe peke på stor framgang for opplysninga. «Før 1860 var skolen her aabenbart endnu kun en liden haandsregning til den hjemlige undervisning», skrev Ole Stuevold Hansen i 1873. Han har nok mye rett i det, men den «hjemlige undervisning» var heller ikke stor. Under halvparten av elevene fikk undervisning i skriving og rekning før 1860. Hvor mange foreldre kunne da lære ungene sine lesing, skriving, rekning osv.? En ser i protokoller og dokumenter en rekke eksempler på at voksne ikke kunne skrive sitt eget navn. I 1843 var det 8 bønder som underskrev en forliksavtale om fellesbeite. Alle 8 skrev med påholden penn. I 1846 var det 7 Østbybønder som undertegna et anna forlik, bare én skrev egenhendig. Dette gjaldt en stevning mot 10 samer for ulovlig reinbeiting. Alle samene – 6 menn og 4 kvinner – skrev med påholden penn. Da 12 bønder oppretta et vegselskap for Stugudalsvegen, var 7 av dem ikke skrivekyndige. I 1860-åra sto det m.p.p. under halvparten av navna til oppsitterne i Ås og Østby da de gjorde vedtak om skoleutgiftene på et kretsmøte. Bare et mindretall av mannfolka beherska altså skrivekunsten, og det sto neppe bedre til hos kvinnene. Dette gjaldt også de ledende menn i kommisjoner og kommunestyret. I fattigkommisjonens protokoll finner en f.eks. at bare fire av fem medlemmer utenom presten skrev egenhendig. Vi må helt til 1880-åra før alle valgte kommunestyrerepresentanter skrev navnet sitt uten hjelp. Nå sto det neppe så dårlig til med leseferdighetene. De fleste lærte trulig å lese i skolen på 1800-tallet. Det er interessant å merke seg at 34 personer fra Tydal gikk sammen om å opprette et «Bibliothek for Almuen» i 1846. De «gjorde et Sammenskud af 11 spd. 9 ort 16 sk. og for dette Beløp indkjøbte Bøger i overlæg med Sognepresten». Først på lista sto Erik Næsvold som sannsynligvis tok initiativet til biblioteket. Avtalen var å fortsette med liknende bidrag i 6 år, men dette «maatte de ophøre formedelst de mislige Aar som indfaldt, og bragte megen Armod og Fattigdom i Bygden», skrev skolemester Brendås i 1854. Noe bibliotek ble det altså ikke, men initiativet skulle tyde på at mange var lesekyndige og leseinteresserte. Kommunestyret oppretta samme år bibliotek i Selbu. Tydalsrepresentantene uttalte da at de ønska sitt eget «Læseselskab». Men det skulle gå enda tiår før Tydal fikk bibliotek.

Fattigomsorg

Å hjelpe de fattige var i eldre tid ei privat og frivillig sak. Det var en samvittighetssak for hver enkelt. Kirka gjorde det til en moralsk plikt og lovte til gjengjeld Guds velsignelse for gode gjerninger. Men pliktfølelsen strakk seg sjelden lenger enn til de aller nærmeste. Barn hadde moralsk plikt til å underholde foreldra når arbeidsevna deres svikta. Det var også en naturlig plikt å hjelpe slektninger og naboer som kom i nød. Ved juletider var det skikk å gi gaver til andre trengende i bygda («milde gaver»), I katolsk tid skulle 1/4 av tienden gå til de fattige. Tienden ble i Selbu prestegjeld gitt av kornproduksjonen, og på en måte var dette en tvungen innsamling av fødemidler til de fattige og som bøndene sjøl rådde over. Denne bondeluten ble inndratt i alle fall forsøkt avskaffa fra slutten av 1500-tallet. Det er derfor uvisst om de fattige senere fikk noe av tiendebidraget, særlig i Tydal med liten kornproduksjon. Ei anna levning fra katolsk tid holdt seg bedre; frivillig innsamling av penger under gudstjenesta som skulle gå til de fattige. Pengene ble kalt tavlepenger, fordi de ble lagt på et brett (tavle) som innsamlerne bar rundt. (På 1800-tallet kom faste kirkebøsser). I tillegg til den rent private hjelp utgjorde disse tavlepengene den eneste form for fattigstøtte fram til ca. 1800. Nå er fattigdom et relativt begrep, og det var mange ulike årsaker til at folk ble fattige. De som ble kalt fattige, var vesentlig eldre, sjuke eller vanføre mennesker som ikke greide å forsørge seg sjøl, barn som mangla forsørgere og omstreifende tiggere. Særlig den siste gruppa ser ut til å ha økt i antall på 1600- og 1700-tallet. Det var omstreiferne som bekymra myndighetene mest og var årsak til at de begynte å organisere et fattigvesen fra andre halvdel av 1700-tallet. Fremmede omstreifere og tiggere tok ikke lokalsamfunnet seg av. I mange bygder, f.eks. Selbu, lønna bøndene en bygdevekter eller stodderkonge som skulle holde disse «arbeidssky» personene utafor deres soknegrenser. Myndighetene skilte mellom verdige og uverdige fattige. De rette eller verdige fattige var først og framst sjuke eller vanføre som trengte omsorg og hjelp. Det var videre de som var for gamle eller unge til å forsørge seg sjøl. Men omstreifende, arbeidsføre tiggere ble så avgjort rekna med til de uverdige fattige. Dersom slike ikke tok fast tjeneste eller arbeid, skulle de pågripes og settes i tukthus eller arbeidsanstalter. Slike ble bygget i mange byer på 1700- og 1800-tal- let og var uttrykk for den tids framsteg i humanitet og sosialomsorg. Men arbeidsføre menn eller kvinner måtte fattigkommisjonene «ikke lade sig overtale til at give almisse», hette det i ei befaling om fattigvesenet i Trondheim stift i 1790. Det er lite en vet om hvordan de fattigste ble forsørga i Tydal før 1800. De ni personene som var anført «iblant de fattiges tall» i manntallet 1762, hadde alle bosted hos noen av bøndene i bygda. Men det er uvisst om de bodde fast i lengre perioder, eller om de ble ført rundt fra gard til gard. Med lova i 1790 prøvde myndighetene å få til en bedre og mer rettferdig fordeling av byrdene med å forsørge de fattige.

Fattigvesenet under bygdekommisjonen

Fattiglova av 1790 la fram den første plana for et organisert offentlig fattigvesen i Trøndelag. Etter denne ble det oppretta fattigkommuner. De omfatta hele prestegjeldet, men ble etter hvert delt i mindre enheter som fjerdinger eller sokn. En særskilt bygdekommisjon skulle ta seg av fattigstellet. Som nevnt foran fikk Tydal egen bygdekommisjon i 1801. Bygdekommisjonen overtok ansvaret for fattigkassa for Tydal som var oppretta i 1797. Inntektene kom fra tavlepengene, og kommisjonen fordelte hvert år disse til de mest trengende. Det nye rundt 1800 var at fattigvesenet ble organisert etter legdsystemet: En krets av garder skulle utgjøre en legd og forsørge én fattigperson. Bygdekommisjonen delte Tydal i to legder med 18-19 oppsittere i hver. Gardene fra Hilmo til Ås utgjorde 1. legd, og resten av Åsgardene og bygda opp til Stugudal danna 2. legd. Peder Hansen Gresli og Ingebrigt Larsen Løvøen var formenn eller fattigforstandere for hver sin legd den første tida. De hadde til oppgave å føre tilsyn med legdsystemet, ordne med omgangen og se til at legdslemmene og bøndene oppfylte pliktene sine. Omgang betydde at den fattige ble satt bort til forsørgelse noen dager hos hver gardbruker. I 1811 opplyser protokollen at legdspersonen skulle være 8 dager hos hver. Det betyr at han dro rundt i 2-3 omganger for året. Legdsordninga var den første forma for direkte tvungne bidrag til de fattige, og byrdene ble lagt på gardbrukerne. De skulle gi mat og husrom til en fattigstakkar opp til 19-20 dager for året. Fattigkommisjonen mente det var å kreve mye av mange som sjøl var «husarme folk». Den frykta for at «de fleste af Menigheden neppe var i stand at underholde dem med fødemidler». Mer enn mat og husly våga den ikke å kreve. De nødvendige klær kunne de legdsfattige få av fattigkassa. Når de døde, ble disse klærne solgt på auksjon, og pengene gikk tilbake til kassa. Det var gamle, vanføre, sjuke eller andre arbeidsuføre personer som havna på legd. Mange av dem var enkefolk som ikke greide å forsørge seg alene eller hadde familie som tok seg av dem. Det å bli «almisselem» var oftest siste stasjon i livet. Men også delvis arbeidsføre kunne bli satt i legd i kortere tid. I 1816 forteller fattigprotokollen at legdspersonen i øvre legd, Guri Olsdatter, ernærte seg for tida ved «sine Hænders arbeide». Bygdekommisjonen vedtok at ho inntil videre skulle utgå av legdsordninga. Det samme mente kommisjonen om ei anna legdskvinne et par år etter. Vedkommende burde forsørge seg sjøl, «da hun ikke er aldeles trængende». Dessuten var ho «vrangvillig i sin Opførsel». Det skulle tvingende grunner til for å komme i legd eller få tildelt noe av de 4-5 dalerne som kom inn i tavlepenger hvert år. Men folketallet økte nå raskere i Tydal enn før, og mange hadde slått seg til på husmannsplasser som ikke ga fullt levebrød til sjøl små familier. I uår eller andre kriseår skulle det derfor ikke så mye til før mange havna under også datidas fattiggrense. Slike år fikk tydalingene oppleve under Napoleonskrigene i begynnelsen av 1800-tallet.

Fattighjelp under nødsår

Når det var uår i Norge, var det helt nødvendig å importere korn fra Danmark eller andre land. Det hadde skjedd flere ganger på 1700-tallet. I noen av disse uåra fikk tydalingene kjøpe «kongelig Forstrækningskorn» eller låne penger av myndighetene til å «kjøbe sig Brød og Sædekorn». Men under Napoleonskrigene hindra England all skipstrafikk til Norge. Blokaden var en følge av at Danmark-Norge kom med i krigen i 1807 på Napoleons side mot England. Det fikk katastrofale følger for Norge som attåt fikk Sverige som fiende. Blokaden ble så ekstra virkningsfull fordi den kom samtidig med noen av de verste uåra landet hadde opplevd med 1812 som «Storkleinåret». Det ble ikke bare vanskelig å få tak i korn, men prisene steg til uoverkommelige høgder for svært mange. Myndighetene måtte tre til med pengehjelp og lån, og en egen forsyningskommisjon skulle prøve å skaffe korn til landet og fordele dette på de mest trengende distrikter. Alt under uåret 1803, før blokaden, ble Tydal tildelt «gavekorn» gjennom amtet. Tavlepengene gikk med til å frakte kornet fra Trondheim til Tydal. I 1809 kom mer hjelp. En kongelig gave gjorde det mulig for 29 «fattige og høysttrængende personer» å få fra én til tre riksdaler hver. Men prisene var høge i 1809, og det var ikke mye korn de fikk for én daler. Prisen for ei tønne havre var 4 1/ 2 daler, og byggtønna sto helt oppe i åtte daler. Lars Bersvendsen på Fossan kjøpte kornvarer for 76 riksdaler for å dekke egen husholdning. Vi skjønner at fattighjelpen bare var et lite tilskott til behovet. Utdelinga i 1809 forteller om hvem som var «høysttrængende». Hele 9 av de 29 var enker. 3 personer var kårmenn, bl.a. begge de tidligere brukerne av Fossan. De fins også senere i fattigrekneskapa. 15 personer var husmenn eller innerster. Men også to gardmenn var blant de fattige. Den ene, Ingebrigt Olsen Gresli fra Kristoffergarden, fikk 20 riksdaler i lån til innkjøp av såkorn. Han hadde stor familie (6 barn i folketellinga 1801), men det måtte helst ha vært andre uheldige forhold som gjorde at han havna blant de trengende i 1809. For Ingebrigt ble det nødvendig med hjelp bare denne ene gangen. Den andre gardmannen, Ole Evensen Østby, var medbruker på Sjursgarden i 1801. Han sank ned i varig fattigdom, ble innerst og husmann og fast almisselem på sine eldre dager. Hvor stor den virkelige nød og fattigdom var er vanskelig å fastslå. Fattigkommisjonens utdelinger var mer bestemt av midlene de hadde til rådighet enn av behovet for hjelp. Mens rundt 10 personer eller husstander fikk støtte i normale tider, ble det gitt penger til 35 fattige da en fikk ekstra midler. Det forteller at mange enker, eldre og en del av husmannsfamiliene hadde lite å gå på når de ble ramma av uår eller andre ulykker. Under «storkleinåret» 1812 frøs kornet bort eller ble umodent sjøl i gode korndistrikt. Engelske skip blokkerte for import, og kornprisene steg til det 10-dobbelte av det normale før krigsåra. Myndighetene måtte igjen hjelpe til, og i 1812-14 ble det gitt lån til kjøp av korn, fisk og sild. De første låna og tildelingene av korn (desember 1812) ble bare gitt til «de høist Trængende og Fattige som for nærværende intet Ejer at kiøbe Korn for». Allerede da var det 31 låntakere. Nesten alle husmannsfamiliene måtte ha hjelp og i tillegg noen av bøndene. Men hver fikk bare 1-3 skjepper korn (1 skjeppe = 17,5 liter), og mange måtte spe på med furubark utover vinteren og våren for å få til brød. I 1813 og 1814 ble det gitt lån eller kreditt flere ganger til kjøp av korn, fisk eller sild som ble sendt til Tydal. Nesten 3/4 av bøndene var i nød i tillegg til de fleste husmennene og innerstene. Det er en overdrivelse å si at hele bygda havna på fattigkassa, men storparten måtte altså ha lånehjelp disse åra. Grunnen var både at det var ekstraordinære nødsår og at prisene løp løpsk. Sjøl om det ikke var store tildelingene hver gang av matvarer, kom mange likevel opp i summer som de fikk store vansker med å betale tilbake senere. Tilbakebetalingstida var tre år, men de første 31 låntakerne sto alle til rest med lånet også fem år etterpå. De som ble gamle og arbeidsuføre disse åra, sank ned i varig fattigdom på sine eldre dager. Slik gikk det f.eks. med Ole Olsen på Fossan. Ole Olsen (1737-1820) og Sigrid Larsdatter Østby (1757-1821) var brukere av halvparten av Fossan gard. I 1803 og 1804 lånte de penger til kornkjøp. De greide ikke å betale tilbake dette lånet, og det sto fremdeles som gjeld i dødsboet etter dem. I 1806 fikk deres syke barn medisiner på fattigkassas rekning, og året etter måtte Ole sjøl ha fattigstøtte. De solgte nå gardparten sin til Lars Bersvendsen Næsvold og fikk Håvollsenget som kår. Men de kom seg ikke ut av fattigdommen ved gardsalget. I 1809 var Ole en av de 29 som fikk 2 riksdaler av kongens gaver til «fattige og høysttrængende». I storkleinåret fikk familien to skjepper rug og bygg og ble skyldig 11 riksdaler for det. Prisene var nå skyhøge, 50 daler for rugtønna og 40 daler for byggtønna. Det var dyrt å være fattig også i 1812. Det var oppgitt at det var tre personer i familien. Sannsynligvis var deres yngste sønn, Ole født 1791, heimeværende. Familien hadde ei ku og fire småfe. Ole greide ikke å betale tilbake lånet for kornet. Han måtte også låne mer. I april 1813 fikk han 6 riksbankdaler av de kongelige bevilgningene. Lånet skulle betales tilbake innen tre år, men det greide han ikke i likhet med mange av de andre lånetakerne. Han fikk flere ganger i 1813 og 1814 fisk, sild og korn på kreditt. Også Tydal fattigkasse bidro med penger til familien. Ole var da 77 år og døde i 1820. Gjelda ble stående som krav i dødsboet etter Sigrid som døde året etter. Ole og Sigrid er bare to av de mange som endte sine dager i fattigdom. Om det var nødsåra som hadde skylda, personlige grunner eller andre forhold, er det vanskelig å svare på. Men det ble iallfall tunge tider for flere som fikk låneunnsetning 1812-14. I fire dødsbo i åra 1819-22 var gjelda fortsatt ubetalt. Enda så sent som i 1826 fikk lensmannen inn gjeld fra ni gardbrukere og husmenn. Den siste som betalte, var trulig Einar Larsen Løvøya. Det skjedde først i 1828, og han var da skyldig 3 speciedaler og 25 skilling.

Matutdeling i stedet for penger

Ser en bort fra naturalytelsene ved legdsholdet, var det bare tavlepengene som fattigkassa hadde å rutte med i normale år. Enkelte år fikk fattigkassa noen daler av bøter og mulkter som ble betalt gjennom forlikskommisjonen eller etter dom i retten. De små inntektene gjorde at det var bare i rene nødstilfeller at det offentlige kunne tre inn med hjelp. I 1816 ble det ikke gitt noe til de fattige. Grunnen var da:

«Ved undersøgelse af de Fattiges Forfatning fandtes at ingen var sengeliggende, og Commissionen troede derfor at de øvrige Trængendepaa en maade vilde finde Hjelp i Bygden og at det var ønskeligt denne Fattigkassen bevaredes til mere trykkende Tider…»

Heller ikke i 1820 fantes noen «høylig trængende» til understøttelse av fattigkassa. For å være verdig trengende, måtte en tydeligvis helst mangle mat. Derfor praktiserte fattigkommisjonen å kjøpe inn korn til utdeling i stedet for å gi pengehjelp. I 1820-åra ble det nesten årlig kjøpt inn havre for tavlepengene. Havre var det billigste kornet, og gikk nok mest med til graut. Kornet ble oppbevart på stabburet til Ole Andersen Gresli og fordelt i små porsjoner utover året. 7-8 personer eller familier fikk tilsammen 14 skjepper havre. De som måtte hjelpes var enker, innerster, enslige «piker», gamle og noen husmannsfamilier. Flere var faste gjengangere år etter år. En sjelden gang betalte fattigkassa utgiftene under sjukdom, og noen ganger måtte den koste begravelsen til legdslemmer.

Fattigomsorg under det kommunale sjølstyret

Formannskapslovene i 1837 bestemte at formannskapet skulle tre i stedet for fattigkommisjonen. Fattigstyret for Tydal kom da til å bestå av presten (formann), lensmannen og de to formennene fra soknet. Lovene åpna også adgang til å tilsette lønna kasserer. Dette ble gjort i 1840, og kassereren fikk én spd. for året. Da hadde han skolekassa i tillegg. I 1845 kom en ny fattiglov som økte det kommunale sjølstyret over fattigvesenet. Presten skulle fortsatt være formann, men lensmannen ble ikke lenger sjølskreven medlem. Det skulle velges en fattigkommisjon for hele herredet. Denne fikk åtte medlemmer der to av dem var fra Tydal. Men denne ordninga fungerte tydeligvis ikke. I praksis ble det to styrer. De valgte fra Tydal holdt egne møter med presten når han var i bygda for å holde gudstjeneste. Møta ble fortsatt referert i den protokollen de kjøpte inn i 1837. Lova bestemte ellers at fattigkommunen skulle inndeles i underdistrikt eller roder. Tydal ble delt i to fattigdistrikt i 1847 med en fattigforstander eller tilsynsmann for hver av dem. Inndelinga fulgte legdsdistrikta.

Fattigkassas inntekter

At fattigvesenet ble underlagt det lokale sjølstyret kom ikke til å bremse på utgiftene. Tvert imot steg de fra omkring 20 spd. rundt 1840 til over 70 spd. 20 år senere. Utgiftene varierte med hva som kom inn i fattigkassa, og de summene kunne svinge fra år til år. En kan derfor ikke ta fattigutgiftene som mål på omfanget av fattigdommen eller behovet for hjelp. Men fattigvesenets kilder forteller noe om hva som skulle til for å få støtte, hvor mye en fikk og hva slags hjelp. Tavlepengene var det faste grunnlaget for fattigkassa. De hette nå blokkpengene; det var altså kommet fast kirkebøsse i stedet for de «tavlene» som ble båret rundt. I økende grad kom inntekter fra bøter som tilfalt fattigkassa. De fleste kom i stand ved avtaler i forlikskommisjonen og gjaldt f.eks. ulovlig skogshogst og beiteskader fra rein. Mest utgjorde bøtene som kom inn fra ulovlig brenning og salg av alkohol etter at den frie produksjon og omsetning ble forbudt i 1840-åra. Brennevinsbøtene varierte fra tre til ti spd. I 1847 brakte disse hele 29 spd. til fattigkassa. Både kvinner og menn ble bøtelagt. På Hilmo var ett tilfelle der gardmannen ble dømt for salget, mens kona fikk bot for brenninga. Utabygdes personer ble også pålagt å bøte til fattigkassa i Tydal om de hadde drevet med salg eller andre ulovligheter her. Etter fattiglova 1845 kunne fattigkommisjonen kreve tilbakebetalt den fattigstøtta som var gitt. Slike krav ble satt fram i dødsboa etter fattiglemmene, og eiendelene ble solgt på auksjon. Noen år ga også det skillinger og daler i kassa, i 1845 f.eks. 19 spd. Men flere av fattiglemmene etterlot seg ingen ting av verdi. Fattigkassa fikk også av og til gaver fra privatpersoner. I 1839 er det bokført 30 spd. som gave «af Trondhjems Indvaanere», trulig i forbindelse med et dårlig avlingsår. Fattigkassa kjøpte kom for pengene. I 1849 var det igjen et dårlig år. Da fikk Tydal 40 spd. gjennom biskopen «af milde Gaver til Trængende i Trondhjems stift». Dette året fikk mange havre, bygg eller sild, dels som lån, dels som gave. 59 familier fikk også såkorn for neste år, tilsammen 12 tønner bygg fra Hedmark. Tredjeparten ble gitt som gave, resten som lån. Soknestyret spekulerte på om de skulle bruke noe av såkornet til å opprette et kornmagasin for Tydal. Slike magasin fans i mange bygder, f.eks. i Selbu, og tjente som sikring mot uår og etterfølgende nød. Men vi hører ikke noe mer om bygdemagasinet, og planene døde vel bort. Utenom naturalytelsene til legdsholdet og disse mer eller mindre tilfeldige inntektene, hadde fattigkassa ingen andre inntektskilder før etter 1860. Da ble det åpna adgang til å utlikne særskilt fattigskatt, og det brakte fattigbudsjettet opp til nye høgder. Det skal vi se nærmere på under neste periode.

Større offentlig ansvar for de fattige?

Økninga av inntektsgrunnlaget gjorde at flere fikk fattigunderstøttelse rundt midten av 1800-tallet enn før. Et framsteg for sosialomsorga merker en også ved at flere tilfeller kom inn under fattigvesenets ansvarsområde. F.eks. ble det gitt mer støtte under sjukdom og ytt penger til medisiner, legebesøk og sjukehusopphold. I 1849-50 betalte fattigkassa sjukehusrekninger for to kvinner som led av veneriske sjukdommer. Det raste da en epidemi i dalføret av syfilis eller radesjuke som den også kaltes. Noen år senere herja en smittsom febersjuke i distriktet. Fattigkommisjonen fikk pålegg fra amtet om å «sørge for de fattige Febersyge i sognet». Den fikk utlånt madrasser og sengeklær fra sjukehuset i Selbu (Eidem), og fire personer fikk pleie for fattigkassas rekning. Det brakte utgiftene opp i det dobbelte av året før. Fattigvesenet måtte også ta seg av enkelte barn. Grunnen kunne være at de hadde mista forsørgere, eller foreldra mangla evne og vilje til å ta seg av dem. Barn skulle ikke gå i legd, men settes bort til oppfostring. Det skjedde vanligvis etter «afholdt Lecititation», dvs. det ble kunngjort offentlig fra kirkebakken hvem en ønska å sette bort. Den som bød minst, fikk tilslaget. Ofte var det barn til enslige mødre som ble satt bort til oppfostring. Og det var i mange tilfelle husmenn som tok imot dem for å få en ekstrainntekt. I ett tilfelle ble både mor og barn plassert i legd. Et anna tilfelle fra 1860-åra var ei mor med tre barn som alle ble forsørga av fattigkassa. Mora og det yngste barnet ble anvist til «Underholdning ved Lægd, som hun har at søge med 1 Uges Ophold hos hver af Sognets Opsiddere, forsaavidt (hun) ikke seer sig istand til at ernære sig selv med barn…» Nest yngste var en guttunge på 6 år som ble satt bort for 14 spd. i året. Eldste-gutten var 11 år og ble billigere, bare 10 spd. Den som fikk tilslaget på å fostre opp han, rekna sikkert med at 11-åringen kunne gjøre litt nytte for seg. I fattigvesenets protokoller kan en følge noen av disse barna som vandra rundt om på skiftende og usikre kår. Men vi vet mindre om hvordan barn og voksne opplevde og følte sin situasjon. Da som senere var det nok ei skam å være fattig og nedverdigende å havne på fattigkassa. Et uttrykk for det har vi fra et ektepar som i 1858 tilbakeleverte «den tilbudte Fattighjelp og erklærede at de kunne forsørge sig selv». Det hendte også at noen nekta å gå i legd. Rundt 1860 var årlig tre-fire barn satt bort til oppfostring. Et lignende antall fattige var plassert under rubrikken «Sykes kår og pleie». I tillegg kunne opp til 20-25 personer eller familier få bidrag i form av matvarer eller såkorn når kassa fikk ekstramidler til det. Normalt var én eller to personer plassert i legd, men opp til seks var enkelte år helt forsørga som almisselemmer. Fattigutgiftene utgjorde en stor del av soknekommunens totale utgifter. Men ennå var det offisielle synet at fattighjelp først og framst var et privat ansvar. I fattiglova av 1845 ble det slått fast at enhver trengende om mulig skulle forsørges av ektefelle, foreldre eller ektefødte barn. En husbonde plikta å forsørge tjenestefolk inntil fire uker i tilfelle av sjukdom. Fattigkommisjonen kunne derfor med god samvittighet avslå støtte når slekta kunne hjelpe. Det gjorde den i spørsmålet om støtte til utflytta almisselem Marit Storbækken da den var «af den Formeening, at de voxne Døttre ogsaa ere pligtige at bidrage til Moderens Underholdning.»

Vegstellet fram til ca. 1860

Før 1800-tallet fans ikke vognveg til Tydal. Det var det ikke bruk for heller, for kjørevogner hadde ingen i dalføret før mot slutten av 1700-tallet. Men om det ikke var opparbeidet veg, betyr det ikke at Tydal lå avstengt og isolert. Så lenge en brukte hest og kløv om sommeren og ski eller hest og slede om vinteren til varetransport og reiser, lå Tydal midt i gamle ferdselsleier. Fra Ljusnedal jernverk i Herjedalen gikk trafikk både sommer og vinter til Trondheim gjennom Tydal. Herjedølene tok vegen gjennom Møsødal og Stugudal, og denne leia ble nytta helt til det ble veg over grensa til Brekken og Røros omkring 1840. Andre velbrukte ruter gikk gjennom Skardøra eller Ekorndøra. Ferdselen over grensa gikk begge vegene. Tydalingene drev handel med svenskene, ungguttene tok tjeneste i svenske grensebygder og mange ble inngifta og slo seg ned for godt der. Over Bukkhammaren var det varda «vinterveg» over til Haltdalen. Til Selbu var det flere vegmuligheter. En reisemåte om vinteren var å kjøre på elveisen med hest og slede. Den første egentlige vegbygginga hadde opphav i veglova av 1824. Etter denne skulle det i nærmeste åra bygges vognveg til kjøpstad, tingstad og kirke. Fra Selbu til Tydal var det før 1824 blitt en slags veg til Flora. Der var det ferjested over elva. Vegen derfra ble nå bygd over myrene til Hilmo. Trulig fulgte den en gammel rideveg. Ved Hilmo var det bru over Nea. Brua eksisterte før 1718, for da vet vi at den ble brent og ødelagt av Armfeldts soldater under retretten. Det gikk tregt å få selbyggene med på oppattbygginga, og ny bru kom først i 1800 eller 1801. Vegen ble opparbeidet helt til Kirkvoll. Der var det nemlig mølle med nok vassføring sjøl om andre bekker tørka ut. Det hendte at selbyggene måtte til Kirkvollfossen for å få malt kornet, så slik hadde de også fordel av vegen. Det var bru over Nea som er nevnt allerede hos Schøning i 1773. Brua ble nybygd i 1842. Arbeidet ble utført som pliktytelser på gardene. Tilsammen var det 36 bruk som skulle opparbeide 22.000 alen (13,8 km) veg. Bruka ble delt i 6 klasser og fikk hvert sitt stykke i forhold til bruksstørrelsen. Vegbygginga gikk nok mest ut på planeringsarbeid. Det ble neppe grusa, men over våte myrflekker la en treklopper. Likevel var vegarbeidet tids- og arbeidskrevende med den tids handredskaper. Lars Bersvendsen Næsvold hadde 700 alen (440 m) for sin del og brukte 82 arbeidsdager i løpet av to år. Etter som vogner kom mer i bruk, ble ferjestaden ved Flora ei ulempe. I 1834-35 ble derfor vegen lagt over til Kubjørg-sida. Vegen gikk helt oppunder fjellbandet, og det sies at det var storoksen på Hegset som gikk opp veglinja. På denne Kubjørgvegen måtte det bygges bru over Sæteråa og kanskje over flere av småbekkene. Bygdevegen ble også forlenga i 1830-åra opp til Løvøya. Vegstrekninga mellom Kirkvoll og Løvøya ble bygd på privat initiativ av Johan Magnus Helsen. Han leda et svensk gruveselskap som prøvde å drive videre Tydals verk fra 1835. Gruvedrifta gikk dårlig, men oppsitterne fikk 1/2 mils veg som de overtok vedlikeholdet av. I en rapport fra lensmann Norbye til amtmannen i 1840-åra opplyser han at det var 2. klasses veg gjennom dalføret opp til Kirkvoll. Hele vegen gjennom herredet var 6-7 mil og belagt med 22 bruer. Tydalingene hadde vedlikeholdet av strekninga fra Hilmo til Kirkvoll, ei kort strekning fra Ås til Østby og 2 1 / 2 mil fra Kirkvoll til Stugudalsgardene.

Veg til Stugudal

Vegen til Stugudal, som lensmannen nevnte i rapporten sin, var neppe anna enn kløv- og rideveg. Før 1840-åra gikk det to veger eller stier på nordsida av Mosjøen til Stugudal. Begge gikk opp fra Brøtvollen. Den ene gikk helt opp til fjellbandet og kom ned igjen ved Bønsvollen. Den fulgte så elva og sjøstranda oppover til Stugudal. Den andre gikk omtrent midt i lia fra Brøtvollen og kom ned til elva straks vest for Mosjøen.

På sørvestsida gikk ride- og kløvveg fra Løvøya over Knallen og ned til Mosjøen. Derfra gikk den til Stugusjøen og fulgte sjøstranda til Stugudalsgardene. I 1846 tok Ole Larsen Stuguvoll («Kongen») initiativ til å arbeide opp vognveg til Stugudal. En del oppsittere laga dette året veg forbi Hylla og Hammaren ved Strømhølene (der elva brøt opp først om våren). I 1847-48 danna 14 oppsittere fra Ås, Fossan, Kirkvoll og gardene ved Stugudal et vegselskap med formål å opparbeide og vedlikeholde veg fra Kirkvoll til Stugusjøen. Den skulle bli farbar med hest og vogn, og i avtalen inngikk også ei bru «udenfor Moesjøen». Etter to-tre år var halve vegen farbar med hest og vogn. Vegselskapet søkte da i all beskjedenhet om bidrag fra herredet, for vegarbeidet krevde både muring og minering. Argumentene for vegen var flere. Hele herredet kunne få en indirekte fordel ved at svenskene fikk nærmere vognveg til selbyggenes kvernsteiner, mente søkerne. Gjennomgangstrafikken ville kanskje øke. For noen av oppsitterne nedenfor Stugusjøen var formålet med vegen å få lettere tilkomst til slåttene og setrene sine langs Tya og Stugusjøen. Stugudølene var sjølsagt ivrige for å få «nærmere og beqvemmere Forbindelse med Bygden». Arbeidsinnsatsen dabba likevel av etter de første åra. Først i 1860 ble vegen farbar med vogn til Stugusjøen. Før den tid måtte vognkjørerne sette igjen vogna der vegen slutta og bruke kløvhest til varene på resten av strekninga.

Vegstrid

Vegsakene var noe av det som engasjerte flest i kommunepolitikken. Anvisning av rekninger, diskusjon om veglinjer og fordeling av arbeid og vedlikehold fyller en stor del av kommunestyreprotokollene. Forståelig nok oppsto mye strid om prinsippene for fordelinga av naturalytelsene og bevilgningene. Men uenighet lamma mange vegprosjekter i herredet i årtier. Innafor Tydal sokn følte f.eks. stugudølene at de var mer belasta med vegholdet enn andre i forhold til den nytte de hadde av allfarvegen. I tillegg til at de forlenga vegen til grenda si på egen hand, måtte de også delta i vedlikeholdet av bygdevegen.

Vegsakene skapte også strid mellom Tydal annekssokn og Selbu hovedsokn. I 1820-åra hadde de gjort avtale om fordelinga av arbeidet slik at hvert sokn fikk hver sine strekninger eller roder å vedlikeholde. I 1852 gikk kommunestyret inn for ei ny rodeinndeling. Det vedtok også samtidig at arbeidet og kostnadene med nye og «endnu ikke Rodebelagte Vejlængder» skulle fordeles forholdsmessig etter gammel avtale. Med ulik takt i vegutbygginga kunne dette føre til ei urimelig og skjev fordeling. Alle tydalsrepresentantene protesterte derfor mot vedtaket og ba tilføydd protokollen:

«Tydalen synest i Forhold til Skylden og øvrige ellers hjelpekilder, allerede at være alt for haard metaget med hensyn til Vejligningen, saa at noget yderligere Vejarbeie af Tydalen hverken bør eller kan paakræves. Man troede videre, at den ældre Fordeling mellom Sognene ikke længere bør overholdes, men en anden Indeling fra nyt afforetages i hendhold til Skylden og andre Hensyn som Vejloven foreskriver».

Men selburepresentantene forlangte også protokolltilførsel. De mente at Tydal hadde fått veg takket være «opofrelse af Selbu sogn» og at de bar betydelige byrder for å holde forbindelsen oppe. Tydalsvegen var av liten betydning for Selbu. Tydalingene hadde altså ingenting å klage over, mente de, men ville bare risikere å få mindre veg enn vedtatt om det ble en ny utgiftsfordeling. Tydal hadde i alle fall fordel av veg gjennom Selbu, og viste vanligvis stor interesse for utbedringsarbeider der. Men tydalingene ville nødig være med på å betale utgiftene. Da det gjaldt vegomlegging i Stigen i 1856 foreslo de at en først og framst måtte satse på frivillige bidrag av penger og arbeide.

Kirka

«Kirka i Tyedalen er en liden gammeldags lav bygning med et lidet Taarn, rødmalet med brunrøth og Tiære, og vel vedligeholdt». Slik beskrev prost Wittrup Tydal kirke etter en visitas i 1805. Han fortalte videre at den var opplyst «med et Vindu i hvert Røste saa at Kirken er lys… Men den middelste Trekant af Tømmerverk, hvorpaa Taarnet hviler, har ikke kundet forhøies, naar Spiret skulde skaanes, saa at den dog synes meget lav». Wittrup noterer seg også at «bag ved den ene Fløi er tilbygget et rummeligt Sakristie». Sakristiet var den første utvidelsen av kirka siden den ble bygd i 1696. En mener dette skjedde i 1782, og tilbygget fikk samme høgde som kirka ellers. Sakristiet er det samme som nå. Men selve kirka slik den står i dag, fikk sin høgde ved ombygginga og utvidinga i 1830-åra.  

Wittrup beskrev også kirka innvendig, og fortalte at den var «ziret rundt om alle Vægger med gamle taalelige bibelske Historier i Vandfarver». Kirka ble malt innvendig første gang i 1709. Men i 1738 ble den utsmykka av maleren Jens Sandberg (1680 – 1758). Det er disse bildene en fremdeles kan se i kirka. Sandberg var i Tydal i 16 uker og fikk 200 riksdaler for arbeidet. Kirkekassa betalte han også 20 daler for kost og losji. Sandberg ble en velholden mann som huska på Tydal etterpå. I mange år samla han inn gaver til kirka fra folk i Trondheim og omegn, og han var sjøl en gavmild mann. Sandbergs billedbibel har ikke alltid pryda veggene i kirka. I 1847 etter utvidinga av kirka ble billedfeltene oversmurt med oljemaling. Men stjernehimmelen i taket og Christian 6. speilmonogram fikk stå i fred. Overmalinga bevarte på sett og vis Sandbergs bilder. I 1912 greidde Sara Rein Hornemann å fjerne oljemalinga og avdekke utsmykkinga fra 1738. Men noe av Sandbergs motiver hadde gått tapt ved at vindua hadde blitt gjort større i 1830-åra. 1 det lille tårnet hang to klokker. Der var det så trangt at de bare «med møye» kunne brukes, som kirkebygger Forsæth skrev i 1832. Men klokkene er gamle og verdifulle. Den eldste og minste er fra 1527 og kan ha kommet fra gammelkirka på Kirkvoll. Bygdetradisjonen vil ha det til at den stammer fra et slott i København. Klokka har merker etter hammerslag utvendig, og det tyder på at den har vært i et klokkeverk. Det er derfor ikke usannsynlig at tradisjonen har rett her. Klokka er støpt i Holland av en som hette Jasper Moer, og er den eneste i landet som fins etter han. Den andre klokka vet en ikke opprinnelig alder på. Den var skadd, og ble sendt til Amsterdam i 1737, «omsmæltet og større giort», som det heter i kirkerekneskapet. Klokka bærer inskripsjonen «Ciprianus Crantz Jantz me fecit Amsterdam 1737», som forteller at klokkestøperen var C.C. Jantz. Det kosta 86 riksdaler å få denne store klokka tilbake fra Amsterdam i 1737. I Trøndelag er kjent også tre andre klokker av samme C.C. Jantz.

Utbygging av kirka

Tydal allmue hadde sjøl reist kirka si og var også eier til kirka. Mange andre kirker hadde samla seg store jordeiendommer som ga inntekter og ble derfor kjøpt av private spekulanter. Det gjaldt f.eks. Selbu kirke. Men Tydalskirka hadde bare ubetydelige landskyldinntekter av små gardparter den kom til å eie i Tydal og Selbu. Som eier av kirka måtte allmuen sørge for reparasjoner og vedlikeholdet. I 1769 ble kirka tjærebredd utvendig og på ny igjen i 1824. I 1790-åra foregikk

omfattende reparasjoner for over 100 riksdaler. Kirkas inntekter var som vi skal se-mer enn rikelig til de nødvendige utgiftene. Allmuen hadde ingen utgifter til kirka si. Som nevnt foran var sakristiet utvida i 1782. Men selve kirka ble også snart for lita til det økende folketallet i bygda. I 1832 tilkalte kirkevergen med samtykke av allmuen kirkebygger Lars Forsæth fra Klæbu. Han foreslo å bygge til ei ny fløy mellom y-vangene. Men helst mente han at «de snille tydalingene» burde bygge ei ny kirke, fordi den gamle var så altfor låg. Så stort slo ikke allmuen på, men de fulgte Forsæths plan for utbygging. To innervegger ble revet ut, og kirka ble forlenga bakover med nåværende skip. Byggmester var Ole Pedersen Qvam fra Gauldalen som fikk 3 ort i daglønn. Tydalingene som var med, måtte nøye seg med halve lønna til byggmesteren. Arbeidet tok 578 dagsverk i 1833 og fortsatte i etterfølgende år, dels med lønna hjelp. I tillegg gjorde 52 tydalinger pliktarbeid et ukjent antall dager. Det var også bygdefolket som leverte materialene; tømmer, bordkledning, jern, kobber m.m. Men taksten måtte hentes fra Klæbu og ble frakta over Selbusjøen og derfra kjørt til Aune. Ved denne utbygginga ble også kirka, bortsett fra sakristiet, gjort høgre. Den fikk større vindu, og kirka ble malt rød utvendig. Noen år etterpå bygde Qvam nytt tårn (takrytter) og kledde dette med kobber. Hele utbygginga hadde kosta ca. 300 spesiedaler. Kobberplatene alene kom på 112 daler. Til slutt ble kirka malt innvendig. Maleren G. Scherffenberg strøk over Sandbergs bilder og fikk 95 daler for jobben. Etter utvidinga i 1830-åra fikk kirka stå uforandra til restaureringa i 1912. Men en del reparasjoner var nødvendig i åra mellom også. I 1868 og 1894 ble bygget malt igjen, og i 1870-åra la en på ny skiferstein. Ellers viser rekneskapa bare reparasjonsutgifter noen enkelte år. Samtidig med ombygginga ble kirkegården utvida. Dette kosta lite, for jordkjøpet og arbeidet med gjerder ble betalt med pliktarbeid. «Bønderne skulle gjøre Plankerne og Husmenderne og Inderstene skulde en dag hver opbryde jord til meg for utvidelsen» skrev O.P. Aune i rekneskapet.

Inventaret

Da Gerhard Schøning var på reise til bygda i 1773, nevnte han de «smukke og tildeels prægtige Ornamenter eller Inventarium» i kirka. Foruten de malte dekorasjonene, trakk han spesielt fram et døpefat av sølv og de to forgylte alterkalkene (kalk og disk). Den første altertavla ble trulig tatt fra den gamle Kirkvollkirka. Men nåværende altertavle er også gammel. Den er kanskje laga på slutten av 1600-tallet (1686) og ble gitt til Tydal kirke av general Budde i 1709. Budde har også gitt en messehagl av rød fløyel med tilhørende krusifiks av sølv. Et enda eldre messehagl er fra 1689 og kan fremdeles brukes. Kirka fikk også noen andre alterklær, messeskjorter og alterduker. Noen av disse ble slitt, og i 1858 «solgtes de forslidte duger og 2 skjorter ved Auction for 2 ort 22 skilling». Kirka kjøpte i stedet ei ny messeskjorte. I ei inventarliste fra 1802 var det rekna opp 14 bibler og postiller blant inventaret og «omtrænt 20 Psalmebøger, hvoraf en stor Deel gamle og ubrugelige». I 1838 hette det at bare 6 av dem var i brukbar stand. Kirkegjestene måtte altså ha med seg salmebok til kirka. Den eldste boka var en billedbibel med kobberstikk, utgitt i 1589. Den er fremdeles ett av klenodiene som tilhører kirka. Bøkene var oppbevart i ei jernbeslått kiste, klærne fans i et mala skap. I kirka sto ellers kirkekassa, «kirkens Blok», som var av jern og forsynt med to lås. Det måtte være minst to tilstede når kirkas blokk skulle åpnes. Omkring 1800 kom belysninga i kirka fra et par lysekroner og noen lysestaker. I 1838 var det kommet mer lys i kirka. I tillegg til lysestakene hadde kirka

«Een Lysekrone med 14 Piber.

Tre Lysekroner hver med 6 Piber.

Tre Lysekroner hver med 3 Piber.»

Lysekronene hadde riktignok «nogle smaae Brøstfældigheder». Et par lysestaker av tinn var «aldeles ubrugbare», men kunne likevel selges i 1859 for to daler.

Gavekirke

En del av kirkas viktigste og mest verdifulle inventar var gitt som gaver. Det gjaldt f.eks. døpefatet, alterkalkene, messehagler og lysekroner. Givere var stiftsamtmann (Ahnen), høgre offiserer (Budde) og rike borgere i Trondheim. Full oversikt over andre gaver fins først fra 1730 da kirkestolen ble oppretta, dvs. rekneskapet over kirkas inntekter, eiendommer og inventar. Dette viser at kirka fikk store pengegaver. De la grunnlaget for at kirka ble mer enn sjølhjulpen, den la seg opp kapital og ble en kredittinstitusjon for bygda. Helt til midten av 1800-tallet var den også eneste «banken» i dalføret og som tydalingene kunne ty til utenom privatfolk. En vet ikke riktig hvorfor den lille y-kirka ble kjent som gavekirke. Men ei forutsetning var at allmuen hadde ord på seg for å være fattig. At kirka var lita og menigheten fåtallig, var kanskje også en fordel, for da monna små gaver mye. Det var mange grunner til at folk ga gaver til ei kirke. Delvis var skikken en rest fra katolsk tid da en kjøpte seg avlat for synd. Mange ga gaver i takknemlighet over noe, eller fordi de hadde gitt løfter i farefulle og vanskelige situasjoner. I kirka henger f.eks. ei minnetavle (epitafium) som forteller at «Jeg Hans Uldrich Frey med min Qvinde Har os dette efterlat + 20 Rdl. som ble lovet 22/12 1745 udi Havsnød». De må ha vært langt unna T ydal da de var i havsnød innunder jul 1745, så trua på at det hjalp å love gaver til denne kirka må ha vært vidt kjent. Det var særlig i første del av 1700-tallet at Tydal kirke fikk gaver. I andre halvdel minka det med pengegaver, enten det nå var fordi kirka tapte noe av sitt renommé, eller folk mista mer trua på at gaver ga syndsforlatelse. Fra 1775 til 1791 er det et opphold i føringa av kirkerekneskapet under «potetpresten» Hans Frugård. I denne perioden vet vi derfor lite om kirka. Etter 1791 er gavene ubetydelige, og de opphørte helt etter 1830. Kirkerekneskapet har i de fleste åra navneliste over giverne, og vi kan se at det var alle slags folk som ga gaver. Rike borgere i og omkring Trondheim ga de største summene. En del kom inn ved at noen hadde «indsamlet en og anden godtfolks gave i Trondheim og deromkring». Maleren Jens Sandberg og kona hans var flittige i så måte. Men bygdefolk i prestegjeldet og omkringliggende bygder ga også gaver til Tydal kirke. En finner nevnt både fattig- og rikfolk, bønder og husmenn, kvinner og menn. En ser også at samene pleide å gi fra én ort opp til 3-4 rdl. når de var på kirkebesøk. Kirka investerte en del av pengene i fast eiendom. Det ga landskyld- og bygselinntekter. I 1730 eide kirka 4 marklag i bruket til Sivert Østby. Senere kjøpte kirka 2 øre og 18 marklag i garden Hårstad i Selbu. Ved auksjon i 1775 ble kirka eier av ytterligere 1 øre i garden. I 1872 lånte brukeren av Moslet i Selbu 200 rdl. av kirkekassa. I 1790-åra kom han trulig i økonomiske vanskeligheter, for kirka kjøpte da en part i garden for 450 rdl. Noen år senere (1800) ble kirka også eier av en part i Gresli søndre. Men leilendingen, Ingebrigt Olsen, løste snart inn denne gardparten og ble leilending under Krogh i stedet (1805). I 1847 ble Hårstad tilbakesolgt for 1.015 spd., og ti år senere kvitta kirka seg også med Moslet. Allmuen hadde større nytte av kirka som kredittinstitusjon enn som jordeier.

Kirka som bygdas bank

Første gang det er nevnt at kirka lånte ut penger, er i 1751 da 140 rdl. var lånt ut til presten Marius Bang i Trondheim. Kirkekassa fikk 7 rdl. i rente, det ble altså tatt 5% rente for lånet. Før det lokale sjølstyret ble innført, var det presten og de to medhjelperne som styrte med kirkekassa. Medhjelperne (kirkevergene) førte rekneskapet, og de hadde beskjed fra presten Rosenvinge om ikke å låne ut til bygdas folk «uden mod saa god forsikring at de selv derfor i de skyldiges sted vil blive ansvarlig». Med slike vilkår førte de rimeligvis en forsiktig utlånspolitikk. En måtte stille sikker pant for å få lån. I bare ett tilfelle førte utlånet til tap. Det gjaldt overstiger Peder Enge Kielstrup, som lånte 80 rdl. 1753. Men han ble arbeidsufør og døde fattig i 1762. Dødsboet ga et tap på 30 rdl. for Tydal kirke. Men kirkevergene ble unnskyldt, for stigeren var en solid debitor da han fikk lånet. I et par tilfeller fikk skyldnere ettergitt gjeld. Skolemester Peder Olsen i Selbu slapp å betale ei restgjeld på 13 rdl. i 1795. Grunnen var at Peder var «yderlig fattig og har været en fortient Skolemester». I 1805 fikk også Berit Olsdatter Hilmo Åkle-Berit ettergitt gjelda på 20 rdl. da mannen døde. Boet etter mannen Ole var grundig fallitt. Berit greide ikke å betale andre kreditorer heller, sjøl om løsøret ble tvangssolgt på auksjon. Nå henger ett av Berits åkle til pryd i kirka, så en kan si at ho likevel har gitt tilbake det familien fikk ettergitt i 1805. I førstninga lånte kirkekassa ut små beløp til mange låntakere. I 1767 hadde 25 tydalinger lån fra 4 til 90 rdl. 8 utenom bygda de fleste fra Selbu hadde også lån. Tilsammen var det utlånt 1.257 rdl. I slutten av 1700-tallet endra utlånspolitikken seg eller kanskje behova for lån var forskjellig. Bare noen få tydalinger fikk lån, mens det var omtrent samme antall utafor bygda, dvs. i Selbu, som lånte. Låntakerne ble færre, men låna gikk nå helt opp i 4-500 rdl. Den utlånte kapitalen passerte 2.000 rdl. i 1790-åra, og kirka hadde 70-80 daler i årlig renteinntekt. Det var nok til at kapitalen økte jamt og trutt, fordi de faste utgiftene var små. En utgiftspost var lønna til skolemesteren etter 1740. Kirkekassa betalte først hele lønna på 26 daler, men beløpet gikk ned til et fast tilskott på 8 daler. Medhjelperne hadde vel 3 daler i lønn. Fra 1835 ble det lønna rekneskapsfører. Erik Næsvold overtok rekneskapa og fikk 3 daler, senere (1848) 5 daler i årslønn. Fra 1816 gikk også 2 daler til prosten fra Tydal soknekirke. Ellers var det noen utgifter til gudstjenestene og skyss og natthold for presten. Tydal allmue hadde altså ingen utgifter til kirka, men tvert imot økonomisk vinning. Bøndene måtte betale kirketiende verdien av 13-14 tønner korn som gikk til Selbu kirke og presten. Til gjengjeld sørga Selbu kirke for brød og vin til Tydal kirke. De største uttellingene fra kirkekassa gikk til reparasjoner og vedlikehold av bygninga. Men da behovet meldte seg for å utvide kirka, la presten spørsmålet fram for kirkesøkerne. De utpekte 4 «fornuftige og kyndige» menn som skulle bestemme saka sammen med presten. Disse mente at det var «aldeles utilraadelig» å utlikne utgiftene til utbygginga på allmuen. Men bøndene kunne gjøre pliktarbeid, bl.a. kjøre taksten. Ved å bruke 4-5 år til kirkas «fuldkomne Istandsættelse» rekna de med at kassabeholdninga skulle dekke kostnadene. Slik gikk det også. Både utbygginga i 1830-åra, malerarbeidet i 1847 og andre arbeider ble gjort uten utgift for allmuen. Ved salget av Hårstad og Moslet økte også kapitalen. Omkring 1860 hadde kirka over 3.000 spd. utlånt til vel 20 bønder i Tydal og Selbu. De fleste lånetakerne var nå fra Tydal (16-17 personer). Renta var 4%, men ble satt opp til 5% i 1861. De årlige inntektene rundt midten av 1800-tallet var da 120-130 spd.

Kirkesøkning

Kirka var en institusjon som sto sentralt i folks liv. Tydalingene gikk iallfall flittig til kirke, og prost Wittrup roste dem etter en visitas om sommeren i 1805: «…Sognefolkene roses i sær for smuk kirkeskik og Guds Huses flittige Besøgelse paa alle Søn- og hellige dage, da der læses i Postillen og Ungdommen overhøres af Skolemesteren med bøn og Sang af klokkeren…» Siden presten hadde bare fire prekener for året, var det også rimelig at folk møtte opp. Men som det går fram av sitatet, gikk også folk til kirka på de andre søndagene i året og hørte på at klokkeren leste fra ei prekensamling og holdt bønn og sang med menigheten. På noen søndager drev skolemesteren overhøring av konfirmantene mens de kirkebesøkende hørte på. Det var ei plikt å gå til kirke. De voksne måtte gå til alters to ganger for året, og nattverdsgjestene (kommunikantene) ble skrevet opp i kirkeboka. Prestene pleide å kontrollere kirkegangen før de sa seg villig til å vie folk eller skrive ut flytteattest. Kvinner som hadde fått barn, hadde særlig plikt til å gå til kirke ei viss tid etter fødselen. Etter gammel forestilling var barselkvinna uren etter fødselen. Ho måtte derfor føres inn i kirka igjen på høgtidelig vis av presten. Oftest betalte ho ei lita avgift til presten for denne handlinga. Det var også vanlig at folk gikk ofte til skrifte for presten og bekjente sine synder. Skrifte ble holdt før nattverdsgangen. Dersom noen hadde begått straffbare handlinger mot kirkeretten, måtte de stå fram foran hele menigheten og tilstå gjerningene sine mens presten formante synderne til å leve et mer sedelig liv. Offentlig skrifte ble uten tvil følt som en hard og ekstra ydmykende straff, og det ble da også avskaffa i 1767. Enda verre var det sikkert å bli satt i gapestokken på kirkebakken, men det er uvisst om det har vært en slik ved Tydalskirka. Kirketukta ble mildere etter hvert. Straff for leiermål ble f.eks. avskaffa også på slutten av 1700-tallet. Det var naturligvis også andre og viktigere grunner enn plikt og tvang til at folk gikk til kirke. På kirkebakken kunne folk møtes, der fikk de høre nyheter og presten eller klokkeren leste offentlige kunngjøringer. På prestens prekensønda- ger var det også vielser, barnedåp eller begravelser. Kirka var ei ramme for folks hele livssyklus.

Prester

Selbu og Tydal utgjorde ett prestegjeld, og presten hadde hele tida prestegard i Selbu. Omkring 1700 var Kristen Jensen Block sokneprest. Han ble også prost i Innherred prosti som Selbu prestegjeld hørte under til 1824. Sønnen Jens Block var også prest. Han ble med Thomas v. Westen til Finnmark for å preke for samene. Men etter tre år ga han opp p.g.a. dårlig helse. Da faren døde i 1725, overtok han sokneprestembetet. Han hadde lært seg samisk, og virka også som misjonær for sørsamene. Men det gikk dårlig økonomisk med Jens Block.

 

 

Store leveranser til prestegarden av vin, brennevin og malt til ølbrygging tyder på at årsaken var drikkfeldighet. Etter tradisjonen omkom han 1737 i en brann på Balstad under et sjukebesøk der. Peter Kaasbøll Rosenvinge var prest fra 1737 til han døde i 1766. Også han ble i tillegg prost i Innherred prosti. Det var Rosenvinge som fikk satt igang skoleundervisning i Tydal (1740) og Selbu (1748). Som sinforgjenger hadde han misjonstjeneste i Finnmark bak seg, og han sørga for at samebarna kom i skole i Tydal. Ettermannen Hans Frugaard hadde likeens bakgrunn som misjonsprest i Finnmark før han kom til Selbu. Han er kalt «potetpresten» fordi han innførte poteten til Selbu. Men han fikk ikke tydalingene til å dyrke poteter. Kanskje forsto de ikke så mye av hva presten sa. For Frugaard var født i Danmark og snakka dansk hele sitt liv. Jacob Andreas Hersleb ble så sokneprest i Selbu fra 1792 til 1813. Han er karakterisert som snill og godslig, men «svag af Helbred». Hersleb fikk derfor avskjed etter egen søknad og tilkjent en pensjon på 200 rdl. årlig. Det var vel 1 / 3 av det prestekallet ga i inntekter. Prestene ble den gang ikke lønna av det offentlige, men hadde inntektene av prestegarden, sin del av tiende og offerskjeppe (1 skjeppe korn i avgift fra kornbøndene). Falch Andreas Widerøe var sokneprest i Selbu fra 1813 til 1826. Han er huska som en av de fremste prestene og kunne tale både til folk og med dem. Widerøe gikk særlig ivrig inn for skolen, og han lærte sjøl opp bl.a. skolemesteren i Tydal, Even Olsen Østby. Ettermannen Gerhard Busch Suhrland var også en folkelig person. Men biskop Bugge var lite fornøgd med han og ga han attest som «en enfoldig Mand, uden Aand og Kraft». Suhrland døde i 1834. Hans Emanuel Sandborg satte mer spor etter seg. Han ble herredets første ordfører. Det forteller nødvendigvis ikke mye om personlige kvalifikasjoner, for prestene hadde så høg status at de var nærmest sjølskrevne til ordførervervet i den første tida av det kommunale sjølstyret. Men Sandborg vant nok stor personlig tillit, for han ble også valgt til amtsordfører i to perioder. Sandborg flytta fra prestegjeldet i 1845 og ble etterfulgt av Henrik Emil Tybring. Han virka som prest til 1861, var aktiv i lokalsamfunnet og ordfører et par perioder. Tybring ble avholdt både som sjelesørger og politiker. Det var ikke så ofte tydalingene så noe til presten utenom de fire prekenhelgene for året. Presten nytta samtidig også anledninga til å ha møte med fattig- og skolekommisjonen. Prestebesøket tok derfor et par dager, og presten måtte overnatte i bygda. I 1782 samtidig med bygging av nytt sakristi i kirka fikk presten egen bolig på Aune. Preststuggu ble tømra i vinkel med Storaunstuggu. Boligen ble revet omkring 1840, og presten fikk da i stedet bo i ei ny stuggu i vestenden av Storaunstuggu. Presten hadde krav på gratis skyss av bøndene. Før det kommunale sjølstyret ble innført, sørga Tydal for hele presteskyssen. Men senere ble det slik at Selbu hadde skyssutgiftene til Flora, mens tydalingene tok seg av skyssen derfra og til kirka på Aune. Utgiftene ved prestens losji nattholdet betalte Tydal alene. I presten Tybrings tid ble både skyss og losji betalt til presten i penger. En grunn var at presten krevde skyss til flere personer enn før. Men mange ønska også å avløse naturalytelsene med betaling i penger, fordi det da ble lettere å fordele utgiftene rettferdig mellom alle bøndene i bygda.

Klokkere

Tydal hadde egen klokker. I begynnelsen av 1700-tallet hette han trulig Hans Ingebrigtsen Gresli. Det er i alle fall sikkert at sønnen Peder Hansen Gresli var klokker etterpå. Han døde i 1770, og hadde da tjenestegjort i 50 år. Etter han fikk eiendommen hans navnet Per-Hansagarden eller Klokkergarden. Sønnen Hans Pedersen var bygdas skolemester i mange år. Han overtok klokkervervet etter faren. Men Hans Pedersen døde alt 1774. Broren Jon Pedersen ble den nye klokkeren og hadde denne stillinga til 1814. Han gifta seg med Ingeborg, eneste datter til Anders Henningsen Kirkvold og tok Kirkvoldnavnet da han flytta dit. Det var jo vanlig helt til vårt århundre at en tok bosted- eller gardsnavnet som etternavn. Jon fikk attest ved en bispevisitas at han var «ganske beqvem som forsanger, og af et ulasteligt Forhold…» En av klokkerens oppgaver var nettopp å lede sangen i kirka. Han ble derfor like ofte kalt kirkesanger som klokker. Det å kunne synge var også viktig nok siden kirka mangla orgel. Det fikk den først i 1898. Ellers måtte han kunne katekisere, dvs. høre konfirmantungdommen i katekisma. Og han måtte kunne lese fra Bibelen eller en postill til menigheten. Klokkeren måtte også være flink til å skrive, og han førte bl.a. kirkebok for presten (klokkerbok). Disse krava til klokkeren gjorde det naturlig å velge lærere til klokkerstillinga. Even Olsen Østby ble følgelig utpekt til oppgava etter Jon Pedersen Kirkvold. Even Østby var klokker til 1863 og er nærmere omtalt under skolevesenet. Klokkeren skulle egentlig ha en gard av kirkegodset. Men det fikk han ikke i Tydal før det ble innkjøpt klokkergard og fastskole på Ås. Inntekta var vesentlig klokkertoll som ble en fast avgift fra menigheten. I Tydal ble det bare 2-2 1/2 tønner bygg, eller ca. 4 daler i penger i normale tider. Ellers skulle klokkeren ha høgtidsoffer, men «det Offer som falder engang om Aaret er aldeles ubetydeligt», rapporterte presten i begynnelsen av 1800-tallet.

Medhjelpere (kirkeverge)

I tillegg til klokkerne hadde prestene to faste medhjelpere i soknet. De førte rekneskap for kirka og hadde tilsynet med kirkebygget. Medhjelperne ble lønna med vel 3 daler tilsammen. Da kirkerekneskapet begynte i 1730, var Peder Olsen Aune og Bersvend Larsen Østby medhjelpere. Sønnene fortsatte i fedrenes spor. Ole Pedersen Aune overtok vervet etter faren i 1767, og Peder Olsen etter han. Da han døde i 1821, førte sønnen Ole Pedersen (1775-1869) tradisjonen videre. Etter Bersvend Larsen Østby ble sønnen Lars Bersvendsen medhjelper. Han døde i 1765, og den yngre broren Jon Bersvendsen overtok vervet. Etter han kom så turen til sønnen Bersvend Larsen som var medhjelper til sin død i 1819. Sønnen Lars Bersvendsen (1791 – 1852) førte så farstradisjonen videre. En ser altså at det var liten utskifting i vervene som klokker og medhjelper. De gikk i arv i samme slektene. Fedrene lærte opp sønnene til å overta etter dem. Slik sikra en seg stor grad av stabilitet og at tradisjonene ble ført videre. Det gjorde kanskje også sitt til at bygdefolket hevda sine interesser overfor nye prester når det gjaldt å forvalte kirkas kapital.