Organisasjonene kommer

I det gamle eller førindustrielle samfunnet — og i Tydal kan vi si det gjelder inntil slutten av 1800-tallet – utgjorde familie, slekt, gard, grend og bearlag rammene for sosial omgang og fellesskap. Formene for fellesskap var regulert av tradisjon. Det var skikk og bruk som bestemte hvem som skulle delta i f.eks. dugnader, brylluper og andre sammenkomster. En forening derimot var noe en valgte frivillig å være med i. Medlemmene møttes bare på grunn av én eller noen få felles interesser, og de kunne komme fra forskjellige garder, bearlag eller grender. De oppsto på tvers av gamle sosiale enheter. Medlemmene kunne til og med trekke seg ut og velge til en viss grad hvilken del-rolle de skulle spille. De frivillige organisasjonene med en formell valgt ledelse begynte i vår bygd å vokse fram i siste del av forrige århundre. I mange tilfeller kom impulsene utenfra. Noen ble etterlikninger av tilsvarende foreninger andre steder, eller de var underavdelinger av større sammenslutninger. Slik var det f.eks. med avholdslag og ungdomslag. De store organisasjonene var ofte blitt til for å virkeliggjøre bestemte formål. Mange slike voks fram som et resultat av 1800-tallets liberalistiske ideologi. De skulle løse humanitære, sosiale og økonomiske oppgaver som staten ikke tok opp og heller ikke skulle bry seg med, etter liberalistenes mening. Men organisasjoner oppsto også fordi staten nettopp ikke i praksis overlot alt til det private initiativ og den frie konkurranse, men tvert imot engasjerte seg i næringslivet og folks sosiale velferd. Da ble det behov for lokale organisasjoner til å gjennomføre statens politikk og spre statens tiltak utover landet. Slik oppsto f. eks. mange landbruksforeninger. Og gjennom lovverket kunne staten stimulere til foreningsdannelse, f.eks. lokale assurranseforeninger. Økt statlig engasjement og innføring av politisk demokrati stimulerte dessuten visse grupper til å organisere seg for å fremme sine formål. Mange organisasjoner kom til å virke som pressgrupper, enten direkte retta mot staten, eller de prøvde mer generelt å påvirke opinionen. Avholdsforeningene utgjorde f. eks. en typisk pressgruppe. De arbeidde både for å endre statens alkoholpolitikk og for å endre folks holdninger. En organisasjon eller forening kunne også vokse fram fordi gamle samværsformer og tradisjonelt fellesskap var i ferd med å gå i oppløsning. Når dugnadstradisjonen holdt på å rakne, kunne ei jordbruksforening eller ei assuranseforening gi en viss hjelp eller sikkerhet. De erstatta ikke helt det gamle fellesskapet, men ble et tillegg og kunne gi verdifull hjelp på tildels nye områder. Og ettersom medlemmene ble sammensveisa i ei forening, fikk de et felleskap og et ansvar for hverandre som gikk på tvers av tradisjonelle sosiale grenser. Organisasjonene var ikke bare et resultat av at samfunnet endra seg, men ble sjøl en brekkstang for nye omgangsformer og nye måter å handle og tenke på. Etter hvert oppsto også mange foreninger og lag fordi folk fikk mer fritid og behov for å fylle denne med felles aktiviteter og underholdning. Slik har det blitt mange spesialiserte foreninger, lag og klubber for bestemte aldersgrupper. Men den utviklinga hører mer vår nyere tid til. Organisasjonssamfunnet begynte altså å vokse fram på slutten av 1800- tallet, og sjøl i ei lita bygd som Tydal ble det raskt mange forskjellige foreninger med ulike formål og oppgaver. Vi skal her ta for oss de forskjellige foreninger og lag etter som de oppsto, og følge virksomheten de første tiåra av 1900-tallet.

Tydal sogneselskab og Tydal landbruksforening

Den aller eldste foreninga av moderne type var Tydal sogneselskab som ble stifta i 1864. Bakgrunnen for foreningsdannelsen var at staten hadde tilsatt noen agronomer som skulle drive veiledning og opplysning om rasjonell jordbruksdrift. Det var derfor behov for foreninger i bygdene som kunne ta imot agronomene, arrangere foredrag, demonstrasjoner og dyreskuer, og i det hele spre reformtankene om bedre jordbruksdrift mellom bøndene. Sogneselskapet starta ganske lovende med tilslutning fra både kvinner og menn. I 1866 meldtes det om fem møter i foreninga og god interesse for veiledninga som agronomene og vandrelærerne kom med. Den gikk særlig ut på å hjelpe bøndene til å forbedre husdyrstellet, drive raseforedling og øke kvaliteten på smør og ost. Men agronomene snakka også om myrdyrking, grøfting og hjalp bøndene med tegninger til driftsbygninger. Sogneselskapet hadde imidlertid ikke mye aktivitet utenom de gangene en fikk besøk av de offentlige jordbruksfunksjonærene. I 1860-åra var det noen dårlige år for jordbruket, og det svekka kanskje interessen. Medlemstallet stagnerte fort, og de gifte konene gikk ut av medlemslista. En liten kontingent på 24 skilling gjorde nok sitt til at bare menn ble stående som betalende medlemmer. Kontingenten gikk forresten til innkjøp av noen fagbøker og et landbrukstidsskrift.

Etter et dyreskue i 1871, som «skaffede konkurrenterne Misnøye» var formannen Jaeob Nilsen Graae redd for at «det hele ramler overende». Det gjorde det kanskje også, for Landhusholdningsselskapet (forløperen for Fylkeslandbruksselskapet) fikk ikke flere årsmeldinger fra Tydal. Dermed forsvinner også kildene om sogneselskapet. Og den første og eneste lederen vi kjenner til er Graae. Det er mulig det eksisterte videre og tok seg av avlsarbeidet. For av agronomenes beretninger til Landhusholdningsselskapet vet vi at Tydal hadde stamvær og avlshingst i perioder, og at det ble forsøkt med nye kuraser. I 1907 får vi igjen innberetning fra Tydal til Landhusholdningsselskapet. Den kom fra Tydal landbruksforening, som trulig var en fortsettelse av det gamle sogneselskapet. Det går iallfall fram at foreninga eksisterte også før 1907. Formann var nå Nils Graae, sønn til den første formannen i sogneselskapet. Foreninga synes å ha hatt en relativt aktiv periode i førstninga av 1900- tallet. Den hadde f. eks. 7 møter i 1909 der forskjellige landbruksspørsmål ble diskutert. Bøndene var bl.a. opptatt av å bedre salgsmulighetene for slakt, og ett tiltak var at de forsøkte å samle slaktefeet for å gjøre det lettere for oppkjøpere. Styret i foreninga ønska at myndighetene innførte toll på kjøtt for å hindre innførsel fra utlandet. Men flertallet ville ikke melde landbrukslaget inn i Landmandsforbundet (forløperen til Norges bondelag), som var bøndenes talerør for økte tollsatser. I og med at Landmands-forbundet også ville ha vernetoll på korn, som tydalingene måtte kjøpe, var det rimeligvis liten interesse for å stå som underavdeling i denne organisasjonen. Landbruksforeninga var slik som det gamle sogneselskapet, ei underavdeling av Landhusholdningsselskapet. Gjennom dette fikk foreninga tilskott til kurs i hl.a. mjølking og husstell, og enkelte medlemmer fikk premier eller premielån for nydyrking og «fortrinlig drift». Noen fikk også reisestipend til kurs utafor Tydal og hjelp med bygnings-tegninger og innredning av fjøs. Det var likevel ikke så lett for de få reformivrige å holde liv i landbruksforeninga. Johannes Lunden etterfulgte Nils Graae som formann, men klaga mye over at interessen var liten. I mellomkrigstida fungerte den bare som innkjøpslag ved at den fordelte kraftfôr, gjødningsstoffer og såvarer fra Felleskjøpet i Trondheim. De som kjøpte varer fra Felleskjøpet, betalte landbrukslaget en kontingent på kr. 1,50 og ble dermed rekna som medlemmer. På dette viset kunne landbrukslaget operere med 70—80 medlemmer i begynnelsen av 1920-tallet. Foreninga var ei underavdeling av Fylkeslandbruksselskapet, men hadde ingen medlemsaktivitet.

Tydalens Skogselskab

Under kapittelet om næringslivet fikk vi høre om Tydalens Skogselskab som ble stifta i 1900. Bakgrunnen for foreninga var agitasjonen på denne tida om å begynne å plante skog. Idéen kom altså utenfra. Skogselskapet ble ei underavdeling av Trøndelagens Skogselskab, og det var statuttforslaget fra distriktslaget som ble vedtatt som lover for lokalforeninga i Tydal. Foreninga fikk straks tilslutning fra de fleste større private skogeierne. I ledelsen finner vi kirkesanger Jon Østby, Anders Andersen Aune og Lars E. Næsvold. I 1903 ble Olaus Aune ny formann etter Østby. Interessen for skogplanting dabba imidlertid fort av, og protokollen slutter dette året. Skogselskapet fikk altså et kortvarig liv. Den hadde et svært avgrensa formål, og først under andre verdenskrig fikk vi ei virkelig skogeierforening i bygda.

Tydal gjensidige brandforsikringsforening

Allerede på 1700-tallet ble det forsøkt å danne brannassuranseselskaper i hovedstaden. Men først omkring midten av 1800-tallet kom de større assuranse- og livsforsikringsselskaper som fikk hele landet som marked. Lokalt ble det snart danna liknende foreninger. I 1855 ble det oppretta ei brannassuranseforening i Selbu. Men tilslutninga var liten, og det er tvilsomt om den hadde noen medlemmer fra Tydal. Alle protokollene fra foreninga — Sælboe Brandforsikrings-Selskab — er gått tapt. I 1875 ble assuranseforeninga reorganisert. Kommunestyret vedtok da ei plan for Selbu og Tydal private Brandassuranseforening. Den ble nærmest et kommunalt tiltak med formannskapet som overstyre, men dette ble forandra i 1899. Foreninga ble nå reorganisert på nytt og gjort uavhengig av kommunestyret. Opprinnelig hadde den bare tatt imot forsikring av bygninger, men med nyorganiseringa ble det åpna adgang til å forsikre også avling, buskap og løsøre. Tydalingene drygde noen år før de slutta opp om tiltaket. Men i løpet av 1880—90 åra tegna etter hvert de fleste brukerne forsikringer på husa sine. De ble imidlertid snart misfornøgde med ledelsen i selskapet. Etter et par storbranner i Selbu i 1907 og 1908, måtte nemlig brannkassa sette opp forsikringspremien. Det vakte endel reaksjoner i Tydal. Enda verre var det at styret krevde en tilleggspremie for dem som hadde ildsted i fjøset. Det var en vanlig innretning på de fleste gardene i Tydal, men ikke i Selbu. «Assurandørene i Tydalen føler sig brøstholden ved den fattede beslutning», skrev Selbyggen. Tydalingene mente seg særbeskatta og hevda at risikoen for brann i fjøset ikke var så stor. Brannsikkerheten var dessuten forbedra ved at mange hadde skaffa seg kokring oppi grua, ble det hevda. I 1909 vedtok derfor kommunestyret i Tydal en plan for ei eiga brannforsikringsforening. Myndighetene godkjente at den kunne starte virksomheten når risikosummen var nådd kr. 400.000. Dette skjedde i 1912. Tydal gjensidige brandforsikringsforening ble leda av et eget styre med usedvanlig stabil ledelse. Første kasserer eller rekneskapsfører var Ingebrigt Kirkvold, et verv han hadde helt til 1962. Jon Næsvold var første formann og hadde den stillinga nesten like lenge. Arbeidet med takseringer ble organisert slik at bygda ble delt i fem taksasjonsdistrikter. Årsmøtet valgte takstmenn i hvert distrikt, men styret måtte godkjenne takstene som disse hadde foreslått. Det fans også et overtakstutvalg. Brannassuranseforeninga var altså fullt ut styrt av medlemmene sjøl. Det var også ei demokratisk forening der hvert medlem hadde ei stemme på årsmøtet, som var det avgjørende organ. Medlemmene fordelte arbeidet seg imellom, de fastsatte takstene og sørga for godkjenning og utbetaling av forsikringssummer etter brann. Forsikringspremien ble satt til 1 promille av takstsummen. Bondesagene eller grendesagene måtte betale tredobbel premie, og i 1916 ble premien økt til 2 promille for seterhus og forsamlingshus. Et branntilløp i ungdomshuset i Gresli skremte kanskje foreninga litt. Men ellers slapp foreninga unna store og mange branner. Bortsett fra ungdomshuset, var det ikke brann i assurerte hus før i 1924 da eldhuset på Greslivollen brant ned. Tydal gjensidige brandassuranseforening ble dermed et solid økonomisk foretakende. De fleste brukerne tok forsikringer i foreninga, og på det meste (i 1937) hadde den 223 forsikringstakere.

Tydal gjensidige hesteassuranseforening

For å forsikre bygdas hester ble det danna ei eiga hesteassuranseforening høsten 1906. Forbildet for denne var Ålen hesteassuranseforening, og lovene derefra ble lagt til grunn for lovene i Tydal gjensidige hesteassuranseforening. Som for brannassuranseforeninga ble Tydal delt i kretser med en takstmann i hver krets. Taksering av hesten skulle skje hver vår og høst. I begynnelsen hadde foreninga tre kretser i Tydal. Men heste-eierne i Flora og Selbu ville også være med. Flora og Øverbygda i Selbu ble egne kretser i 1908. Året etter kom Mosletta med, og i 1911 ble det valgt kretsmenn for enda 2 nye grender, Mebonden og Innbygda. Den gamle takseringsordninga ble endra i 1918. Fra da ble Tydal én krets med to valgte takstmenn som nå fikk godtgjørelse for arbeidet. Det var særlig takseringa, formannsvervet og kassererstillinga som krevde arbeid, og disse verva ble altså lønna. Men det var en enkel og billig administrasjon. Hesteassuranseforeninga fikk raskt tilslutning av bøndene i bygda. 28 hesteeiere ble med i starten, men før året var omme, hadde 43 brukere forsikra hestene sine i foreninga. Allerede høsten 1908 var tallet på assurerte hester kommet opp i over 100. Praktisk talt alle hestene i bygda ble forsikra i foreninga. Den fikk også stigende tillit fra hesteeierne i nabobygdene. I slutten av 1930-åra var flertallet av de assurerte hestene utabygdes. Økonomien var såpass solid at assuranseforeninga kunne låne ut penger et par ganger i mellomkrigstida. Tydal hesteassuranseforening var formelt ei forening der de som betalte 1 krone i innskrivingspenger og hadde forsikring, var medlemmer. Men begge assuranseforeningene var mere forretningstiltak enn foreninger med lagsaktivitet. Medlemmene møttes bare én gang i året på årsmøta for å kontrollere styrets disposisjoner i årets løp. Men også dette ga trening i lokalt demokrati og nyttige erfaringer i møtekultur og foreningsdeltakelse.

Tydal spareforening

Tydal spareforening var heller ikke noen forening i vanlig forstand. Også i denne kom medlemmene sammen bare til årsmøta. Formålet med denne var å fremme sparesansen og hjelpe den enkelte til å plassere sparepenger på rentebærende konti i banker. Idéen til å opprette ei spareforening for Tydal kom trulig fra den nye, innflytta læreren, Thorstein P. Øren. Forslaget ble først lufta i det nyskipa avholdslaget, og det ble realisert 7. oktober 1888. Øren ble første formann i foreninga. Om tanken kom utenfra, fenget den iallfall raskt i Tydal. Alt ved utløpet av 1889 var det 53 innskytere med vel 700 kroner oppspart kapital. Ti år etterpå var medlemstallet passert 160, og det steg til 333 i 1921. Da var det en forvaltningskapital på nesten 66.000 kroner i spareforeninga. Sparepengene til medlemmene ble overlatt til foreningas kasserer som satte dem inn på rentebærende konti i Selbu sparebank, senere også i andre banker. Mange av innskyterne var barn som foreldrene hadde oppretta sparekonto for. Med så mange konti ble det særlig mye arbeid å være kasserer i spareforeninga. Den første kasseren var Peder J. Græsli, og han hadde lenge dette arbeidet som et ulønna verv. Sønnen hans, Jon, overtok arbeidet etter faren og fikk omsider 100 kroner i årlig godtgjørsle pr. år på 1920- tallet. Av andre veteraner må nevnes Lars Næsvold, som var formann i ei årrekke. Mange småsparere fikk imidlertid en alvorlig mistillit til bankvesenet i mellomkrigstida. En del av pengene i Spareforeninga ble satt i storbanker som gikk konkurs i 1920-åra. Noen av sparerne i Tydal tapte derfor store deler av innskotta sine. Andre forteller at de ikke fikk renter i mange år fordi bankene kom i vanskeligheter.

Tydal totalafholdsforening

Avholdstanken var en av de mange strømninger som ga grunnlag for foreningsdannelse i siste halvdel av 1800-tallet. Den norske totalavholdsforening (DNT) ble stifta i 1859, og i 1878 kom en norsk avdeling av IOGT. Avholdsforeningene ble til som resultat både av arbeidet på norsk grunn og av det internasjsonale arbeid for å minske og helst avskaffe bruken av alkohol. Initiativet til «Tydal totalafholdsforening», som ble danna 25. mai 1885, kom først og fremst fra den innflytta læreren Thorstein P. Øren. Men avholdstanken fant grobotn hos folk i bygda, bl. a. hos enkelte i Stugudal. Der hadde 6 personer danna «Stuedalsforbundet» 1. mai 1885. Det var visst Øren som sto bak dette også. Stuedalsforbundet ble omtala som en godtemplarforening. Men Tydal avholdsforening meldte seg inn i Det norske Totalavholdsselskap (DNT). Foreningene holdt en felles fest i jula 1886, og etter denne gikk Stuedalsforbundet inn i Tydal totalafholdsforening. Foreningsdannelsen i Tydal skjedde midt i den sterkeste vekstperioden for avholdsbevegelsen. DNT fikk over 80.000 medlemmer fordelt på 6—700 lag i løpet av 1880-åra og ble en stor folkebevegelse. Til å være en utkant ble Tydal relativt tidlig representert med lag, og ett år før Selbu. Det var forresten en tydaling av fødsel, Ole O. Kirkvold, som var den ivrigste forkjemperen for avholdssaka i Selbu. At avholdstanken fenga i Tydal viser medlemsutviklinga for laget. Alt første året kom det til 31 medlemmer, og fire år senere passerte medlemstallet 80. Men så gikk det tregt noen år. En grunn til det var at Øren reiste fra bygda i 1891. Men medlemstallet tok seg opp igjen og nådde et maksimum på 117 medlemmer i 1903. I førstninga var kontingenten satt så høgt som kr. 1,20 for «hver totalist, hvis økonomi tillader det». Men den ble nedsatt til 20—30 øre i enkelte år. Kvinnene betalte halv kontingent eller litt mer, i noen år var de også helt fritatt. Det var i samsvar med at de fikk mye mindre lønn enn menn. Kvinnene kom raskt med i bevegelsen, og fra 1890 var det omtrent like mange medlemmer av hvert kjønn. Men hva drev så avholdsforeninga med? Formålet var å virke for avholdstanken, og virksomheten dreide seg mye om å spre opplysning og påvirke folks holdninger. På møta var det mye foredrag og opplesing. Lesestoffet fikk de fra bladet Menneskevennen, som laget abonnerte på, og Trøndelagens Avis som var fylkesorganet for avholdsbevegelsen. Ett og anna året betalte laget reise og opphold for kjente foredragsholdere og avholdsagitatorer. Disse holdt da foredrag på 2—3 steder i bygda og samla også tilhørere utenom den faste medlemsmassen. Avholdsforeninga hadde fra to til fem møter eller fester for året. Viktigste pengeinntekta til virksomheten var basarer. De skaffa foreninga til og med et overskott, slik at den kunne låne ut penger til enkeltpersoner mot vanlig rente. Flere medlemmer fikk også litt hjelp fra laget under sjukdom, og det hendte det kjøpte en krans når noen døde. Ved ett tilfelle fikk et medlem et par kroner til jul for å kjøpe matvarer for.

Breidablik

Ett tiltak krevde ekstra midler. Styret tok nemlig opp et forslag i 1896 om å bygge eget lokale. Men det gikk noen år før foreninga våga å sette igang byggeprosjektet. I mellomtida ble det samla inn 323 kroner på lister. Forbruksforeninga noterte seg for 50 kroner. Med basarinntekter og pengegaver fra Erik og Jon Næsvold i tillegg greide foreninga å oppnå 5—600 kroner i beholdning og kunne starte byggearbeidet. Men mye dugnadshjelp fra medlemmene var ei nødvendig og sjølsagt forutsetning, og det mangla ikke på interesse og offervilje. Jon Næsvold hadde f. eks. 140 dagsverk og ga 41 dager kjørehjelp med hest. 250 kroner måtte likevel tas opp som lån for å få huset ferdig. Huset ble satt opp på eiendommen Lunden, ea. 100 meter nordøst for garden. Tomteprisen var den gang 20 kroner. Lokalet ble ferdig til innvielsesfest i mai 1902, og medlemmene ga det namnet «Breidablik». Eget lokale betydde naturligvis en stimulans for aktiviteten. Medlemstallet nådde maksimum året etter at huset var ferdig. Men Breidablik stimulerte også til andre foreningsaktiviter. For lokalet ble leid ut til andre foreninger, og kommunestyret begynte å holde møta sine der. Det kunne også leies ut til bryllup, men det skapte visse gnisninger. For husreglementet forbød servering av alkohol. Kortspill var også forbudt, og det skulle ikke «forevises eller foredrages noget af rå og usømmelig art». Johannes Lunden leide huset til bryllupet sitt i 1904, men det endte med at han meldte seg ut av foreninga etter den feiringa. Han hadde tidligere vært styremedlem i avholdslaget.

Holdningsendringer

Tydal avholdsforening lyktes kanskje også et stykke på veg i å endre folks holdninger. Det mente iallfall tydalingen og redaktøren av Selbyggen, Ola Ås. I en artikkel fra 1899 forteller han hvordan det var før foreninga kom. Han mintes særlig et søndagsbesøk til Stugudal da naturen viste seg fra sin aller vakreste side med fuglesang og duftende bjørkelier. Men møtet med ungdommen der oppe ble en kontrast til naturopplevelsen. De hadde

«ikke smak eller syn for at pleie andre interesser end at trampe takten efter tonerne fra et elendigt kadaver af et trækspil … borte paa en fjøslem eller paa et endnu mindre komfortabelt sted under flaskens regimente». Tida var slik at den som kunne ture mest var mest «anskreven i opinionen». Det hørte med til «aa vaar kar» å drikke.

Men etter at avholdsbevegelsen kom, hadde det skjedd forandringer. Nå så folk tilbake med avsky på fortidas drikkekultur, og «jeg var næsten ikke kommet indom døren til folk, før vi sad i den livligste passiar om botemidler mod den slags «dyd» …», mente altså Ola Ås i 1899. Avholdsbevegelsen var i det hele en mektig folkebevegelse og ei pressgruppe i politikken. Noen steder stilte avholdsfolka egne lister til kommune- og stortingsvalg. Det ble også drøfta i Tydal, men en kom ikke til enighet om foreninga skulle engasjere seg direkte i politikken. Den var likevel godt representert i kommunestyret, da flere av de ledende mennene i bygda var medlemmer av avholdsforeninga. Og noen ganger greide avholdsfolka å mobilisere et flertall mot ølsalg og skjenkebevillinger til skysstasjonene. At avholdsagitasjonen hadde gitt resultater, gjenspeilte seg også i folkeavstemninga om brennevinsforbud i 1919. Regjeringa innførte forbud mot salg av brennevin og sterk vin i landet etter at folkeflertallet hadde gått inn for dette. Vi mangler resultatet av folkeavstemninga på kommunenivå, men i Tydal var det trulig stort flertall for forbud i likhet med resten av fylket. I 1926 hadde folkemeninga snudd, og forbudet ble oppheva etter ei ny folkeavstemning. Men i Tydal ville 77 prosent beholde forbudet. Sjøl om avholdsforeninga greide å omvende mange og rekruttere ungdommer, holdt det hardt å holde seg til avholdsløftet i lengda. På 20- årsfesten i 1905 opplyste formannen at av 250 innmeldte hadde 154 gått ut igjen. Noen ble strøket som medlemmer fordi de hadde drukket, som det står anmerka i medlemsprotokollen. Bryllupsfeiringene representerte trulig den største fristelsen for mange til å smake på de sterke drikkevarene. Som vi har sett foran var skjenk noe som hørte med til disse festene. Ett tiltak for å styrke rekrutteringa, var å danne barnelag. En måtte begynne med barna, mente mange, og det var anledning for barn å være med i avholdslaget. Barnekontingenten var satt til halvparten av det kvinnene betalte, men mange barnemedlemmer ble det ikke. Fra 1906 begynte en derfor å danna egne barnelag, ett i hver skolekrets. Disse kom til å drive med mer enn bare avholdsarbeid, og vi kommer tilbake til barnelagsarbeidet nedafor. Det ble også forsøkt med et eget avholdslag, «Fremsyn», for Gresli og Hilmo i 1915. Det var trulig leda av lærer Bernt Hilmo og gikk sannsynligvis i stå da han reiste fra bygda. Det gikk også tilbake med aktiviteten i Tydal avholdsforening etter første verdenskrig. Laget gikk visstnok inn i 1924. Protokollen har senere referat bare fra ett styremøte, nemlig i 1926. Etter striden om forbudsavstemninga dette året mista den organiserte avholdsbevegelsen noe av krafta si, og ikke bare i Tydal. Laget i Tydal ble tatt opp igjen i 1938, og da med Per Kirkvold som formann. Men avholdstanken hadde ikke samme grobotn som før.

Ungdomslag

Ungdomslagsbevegelsen vokste fram litt senere enn avholdsbevegelsen. Men ungdomslaga kom til å overgå avholdslaga i utbredelse, aktivitet og medlemstall. I løpet av 20 år ble det danna fire frilvnte ungdomslag og ett arbeiderungdomslag i Tydal. Et par av dem driver aktivt fortsatt. Det var lærerne som var initiativtakere og ofte ledere i disse laga, likeens som de hadde stått i spissen for avholdsforeninga. Vi skal se at det var et visst slektskap mellom de to foreningstypene. Mange personer var medlemmer i begge. Tanken om å få til ei ungdomsforening ble først tatt opp på en 17. maifest i 1894. Lærer Sætran talte til ungdommen, men det ble ikke tid til å diskutere foreningsdannelse, refererte Selbyggen. Da læreren slutta i posten samme året, ble det heller ikke gjort mer før Bardo Kr. Rolseth kom til Tydal. Sammen med sin senere svoger. Jon Næsvold, sammenkalte han til et stiftingsmøte i 1898, og slik ble ungdomslaget Fjeldbloma til. Ungdommene i Gresli danna ungdomslaget Vårfryd i 1907. De greide seg visst uten lærerhjelp, for Jon P. Græsli ble første formann med Oliver E. Åsen (Tømmeråsen) og Lars O. Græsli som styremedlemmer. Stugudal fulgte etter i 1910, og laget der tok namnet Fjellblink. Per Stugudal ble første formann, men lærer Peder Morset har fått æra for å ha stifta laget. På Aune begynte de først å bygge forsamlingshus i grenda. Huset sto ferdig i 1914, og ungdomslaget Nea ble danna samme året med Peder Olsen Aune som første formann. Disse fire laga var alle såkalte frilynte ungdomslag. Ås og Østby eirbeiderungdomslag, stifta i 1917, var derimot et politisk lag. Men det ble aldri opptatt som partilag under Arbeiderpartiet og kom til fungere som et vanlig ungdomslag for Ås og Østbygrenda etter at Fjeldbloma gikk inn i 1920. Ungdomslaga var liksom avholdslaga, en del av en større bevegelse. Begge fikk sine distrikts- og landsorganisasjoner. Fjeldbloma og Fjellblink meldte seg inn i Uttrøndelagen ungdomsforbund. Det betydde at de fikk kontakter utad og kjennskap til virksomheten i andre lag, bl.a. gjennom utsendte foredragsholdere. I 1913 fikk alle laga i dalføret en fellesorganisasjon i Neadal ungdomssamband og Fjeldbloma, Fjellblink og Vårfryd slutta seg til denne, mens Nea holdt seg helt utafor. Fjellblink meldte seg ut i 1919. Neadal ungdomssamband hadde som funksjon å skape kontakt mellom laga, styrke samarbeidet og spre idéer. Det holdt felles sommerstevner, og noen av disse ble lagt til Tydal.

Bakgrunn og idéer

Ungdomslagsbevegelsen var et resultat av de nasjonale strømningene fra 1870—80-åra som også bar fram målsaka og kravet om norsk sjølstendighet på alle områder. Ungdomslagspionerene var framfor alt idealister og nasjonalister. Formålspragrafen til Fjeldbloma hadde f. eks. denne ordlyden:

«Foreningens mål er til fædrelandets gavn gjennem diskussion, oplæsning og foredrag m.m. at vække sandsen for alt som er skjønt og godt, samt modarbeide alt, der virker demoralisende og ødelæggende såvel på det enkelte individ som samfundet».

I praktisk arbeid ga det seg utslag i at lagsmedlemmene sverma for målsak, de var forsvarsvenner og oftest avholdstilhengere. «Eg tykkjer at dei norske ungdomslags høgaste mål måtte vera å arbeida for det norske måls gjenreising», skrev en stugudøl i Selbyggen. Kanskje det var Per Stugudal som skrev dette. I denne ungdomslagslederen, som døde så altfor tidlig, finner vi en typisk representant for den idealismen som spredde seg med ungdomslagbevegelsen og fant grobunn i alle avkroker. I det første nummeret av lagsbladet «Lerka» hadde Per et langt stykke om en skitur til Aursunden. Men midt i denne turskildringa kunne han gjøre seg slike tanker:

«Nei, kamerater! Me hev anna å gjera enn å sløsa burt tidi med drykk og kortspel. Norge treng ein frisk, arbeidshuga og frihedselskande ungdom. Eg tykkjer difor at hovudemne — det største av alt me kann arbeida for — er å vekkje national kjensla og freista national atterreising til full frihet og sjølvstende. Og då i fyrste rekkja å søkja løysa oss or den danske målgruva og or rusdrikken sine sterke band, som enno held ein stor lut av vort folk nede i øydeleggjande trælka.»

Målsaka var nærmest ei fanesak i ungdomslaga. I lagsavisene ble det skrevet mye på nynorsk, og skribentene fornorska ord og uttrykk, sjøl om de slett ikke hørte heime i tydalsdialekten. Under ungdomsstevne i Tydal ble det holdt preken på nynorsk i kirka. Flere ungdomslagsledere propaganderte for bruk av nynorsk, og det virka. Ved målavstemning i 1939 om skolemålet, ville riktignok bare en tredjedel av dem som stemte ha nynorsk. Men det var stort flertall for nynorsk — og dermed skifte av skolemål — i Gresli, og uavgjort resultat i Stugudal. Det var nettopp i disse grendene at de frilynte ungdomslaga var mest aktive. I Ås og Aune var det bare få tilhengere av målskifte. Sitatet ovafor fra Per Stugudal viser at også avholdstanken sto sterkt. «Ungdomsbevægelen og afholdssagen synes mig at høre uadskillelig sammen», skrev et medlem i Fjeldbloma i 1899, og han hadde mye rett i det. I lovene for laga ble all bruk av alkohol forbudt på møta. Kortspill ble gjerne tatt med i samme slengen. For det hang sammen med drikk, mente noen, eller det var sløsing med tid som kunne brukes bedre til høgere og edlere interesser.

Ungdomslaga var også tilhengere av et sterkt norsk forsvar, både i 1905 og under første verdenskrigen. Agitatorer for forsvarssaka ble godt mottatt i Tydal. «Han var en staut mand med varm kjærlighet til fædrelandet og en sterk tro på Norges fremtid», hette det om en reisetaler som holdt foredrag om forsvarssaka i 1915. Fjellblink holdt skytterfest dette året. Overraskende nok var også jentene med på premieskyting et år. Et trekk ved ideologien var sansen for tradisjon og idealisering av bondelivet og bygda. På et møte i Fjellblink imøtegikk Peder Morset dem som mente at bondeungdommene burde arbeide seg ut av bondehammen og bli bymennekse. Morset fikk full tilslutning til at bøndene fant seg best til rette på bondehylla. «Kroppsarbeid stend jamhøgt med åndsarbeid. Og for oss bondefødde er bondelivet her heime det gildaste», ble konklusjonen til ungdommene i Stugudal. De fordømte samtidig å emigrere til Amerika. Det var et svik mot fedrelandet, sa ungdommer i Fjeldbloma ved en annen anledning. Nå var neppe alle medlemmene så interesserte i lærerike foredrag, diskusjoner og moralprekener som de første lederne la vekt på. Mange ville ha mer underholdning og moro, lek og dans, og det ble også etter hvert underholdninga som tok overhånd framfor opplysningsvirksomheten. Dette kom forsåvidt til syne i statuttene for Fjellblink i 1910, som mer enn de første lovene for Fjeldbloma, la vekt på at formålet var å «samla ungdomen til hugnad».

Ungdomshus

Fjeldbloma måtte i starten holde møter hos dem som hadde stor nok stue til å invitere laget. Men det leide også skolelokalet på Klokkergarden. Da avholdslaget bygde Breidablik i 1902, ble så dette fast møtelokale. Det virka positivt på aktiviteten, og året etter hadde Fjeldbloma sitt største medlemstall på 56 betalende personer. I Gresli var det visst kvinnfolka som først begynte å snakke om ungdomshus. De danna kvinneforening og samla inn penger. Men til byggearbeidet måtte det karfolk til. Lars Henmo og de to eldste sønnene ble leid som tømrere, og de bodde i Gresli mens arbeidet pågikk. Johannes Ørås bisto med innredningsarbeid, laga dører og satte inn glassruter. Han hadde forøvrig fått tak i noe så sjeldent som en grammofon og spilte til dans om kveldene så snart gulvet var lagt. Da møttes ungdommene og svinga seg, og mange arbeidde gratis for å få huset ferdig. Ungdomshuset ble bygd attmed gammelvegen ved «Korsen» (ovafor Tømmerås). Innvielsen ble holdt ved juletider i 1911. Huset var forholdsvis lite (8,8 m x 6,4 m), og alt i 1916 ble det derfor bygd til et kjøkken. Fjellblink hadde slik som laget oppi Ås, møta og festene sine rundt om på gardene i de første åra. Ungdommene møttes særlig mye på Nylandet, og det kunne hende at dansen gikk til åtte-tida om morgenen der i garden. Men etter hvert ble skolestua tatt mer i bruk, sjøl om den minte noen om tvang, skambenk og skjenn under lærerens strev med å få «den knasturre hustavla inn i den tronge skolten…» Stugudølene ville også ha eget hus, og de begynte å se seg om etter tomt i 1913. De mente da at Rotvoll ville være et høvelig sted. Men laget kom ikke videre med planene før i 1918. Da ble det valgt en komité for å utrede kostnadene. Laget hadde fått tomt like øst for Rotåbrua. Jørgen Lysholm på Moen gard grep imidlertid inn i planlegginga. Han tilbød laget ett tusen kroner til bygginga dersom huset ble satt opp på et mer sentralt sted i kretsen, dvs. at det måtte ligge vest for Gjeta. Dermed ble Gjetneset valgt, og Fjellblink fikk gratis tomt der. Thomas Angells stiftelser lovte laget 50 tømmerstokker gratis — på vilkår av at laget skulle være upolitisk og ikke kreve at medlemmene måtte være målfolk. Den endelige finaniseringa ble sørga for av Ehristian Lysholm. Han tilbød seg å betale det som krevdes for å få huset fullt ferdig i den planlagte størrelsen. «Betingelsen er bare at jeg får høre beløpets størrelse inden 1 uke», skrev han til laget. Styret skyndte seg å svare, men hadde visst ikke hele kostnadsoverslaget klart. Prisene var stigende, og da huset ble ferdig i 1920, kosta det 500 kroner mer enn berekna. Men da var det for sent å komme med en ny priskalkyle til Lysholm. Laget måtte låne restbeløpet, men billig hus ble det likevel. Da det nye ungdomslokalet i Stugudal skulle døpes, ble det imidlertid rabalder. Årsaken var at flertallet i laget ville kalle lokalet Folkets Hus. Johannes Stuedal, som på den tida hadde flytta til Oslo, åpna en lengre avisfeide i Selbyggen om namnevalget. Han hevda at Folkets Hus var en internasjonal betegnelse på hus for sosialistiske sammenslutninger og ikke noe namn som høvde for et ungdomslokale. «Den døpning som har fundet sted på Stuedal, er ret og slet et forsøk på at forandre husets karakter, at røve det fra ungdommen og gi det til en bestemt politisk fraktion, til en bestemt front under samfunds- og klassekampen», skrev Stuedal. Han sammenlikna namnevedtaket med ulovlig reinmerking og mente det innebar «en uhæderlighet i forhold til bidragsyderne». Lærer Uglem med «sin yderliggående lurepolitik» ble beskyldt for å være den egentlige opphavsmann til namnet — likeens til at lokalet i Ås ble kalt Folkets hus i stedet for Åsvang som var namnet på tomta. Det ble en oppheta avisfeide mellom flere personer om namnevalget. Daværende formann i Fjellblink, Johan Martin Rotvoll, rykka ut til slutt mot Johannes Stuedal og hans drabanter. Formannen mente ungdommen i Stugudal hadde vett nok sjøl til å vite hva de gjorde og fraba seg at folk «helt nede i Kristiania» drev «undergravningsarbeide … og … plumpne forsøk på personnedrakning og ungdomsnedtrampning…» Avisinnlegget hans fikk ei kvinne i Stugudal til å komme med denne kommentaren:

«Døm fe no sei og skriv som døm vil — hain Uglem må nå vårrå en bra skule det. I fjor jekk hain Johan Rotvolla på aft’skulån i to kveila å da måt’n slutt fer hain fekk itt te nå. I år kjem’n inn me en lang vælskrivin avisartikkel å bruke den ny rettskrivinga».

Det kan kanskje synes merkelig at namnet Folkets Hus skulle vekke slik motstand og strid. Men for å forstå dette, må vi huske på at i tida omkring 1920 kunne en virkelig snakke om klassekamp og revolusjonsstemning i Norge. Arbeiderpartiet var radikalisert og tok forbilde av kommunistene som hadde gjort revolusjon i Russland. Den nyinnflytta læreren Uglem hadde markert seg som aktiv partitilhenger. I 1920 stifta han et arbeiderlag i Stugudal. Derfor grep også bidragsyterne inn. I 1921 fikk laget to brev. Det ene var fra godsforvalter Ehr. Meisterlin på vegne av stiftelsene. Han ga Fjellblink valget mellom å forandre namn på huset eller betale det gitte tømmeret etter rekning. Det andre var fra Ehristian Lysholm som foreslo namne-endring til Stugudals ungdomshus for å unngå splid innen laget. Ungdomslaget bøyde seg for disse truslene. Flertallet som hadde gått inn for Folkets Hus, trakk seg fra den endelige avstemninga. Men en innsender i Selbyggen ga klart uttrykk for hva han mente om stiftelsenes forsøk på å «skræmme og bastebinde den arbeidende ungdom i Stuedalen.» Mindretallet kunne legge så mange kjælenamn de ville på ungdomshuset, «det heter nu Folkets Hus allikevel». Namnestriden endte altså ikke helt uten bitterhet. Men den ble fort glemt, og huset ble til glede for alle i grenda. Stugudals ungdomshus ble forøvrig ikke mye brukt. Noen sa Gjetvang, som var namnet på tomta. Men da det ble ombygd senere, fikk huset sitt nåværende namn Bjørkly. Ungdomshuset Folkvang på Aune ble som nevnt bygd før ungdomslaget ble stifta. En byggekomité begynte arbeidet med prosjektet i 1912, og huset sto ferdig høsten 1914. Også dette huset ble bygd takka være mye dugnadsarbeid og gratis tømmer fra bøndene i grenda. Folkvang ble ikke bare et lagshus, men et grendahus for Aune og bortleid til alle som ville ha møter eller fester i grenda. Det eneste Folkets Hus i kommunen ble bygd i Ås i 1917. Siden det var Ås og Østby arbeiderungdomslag som bygde det, var det ingen namnestrid den gangen. Huset var noe større enn Breidablik (14,8 m x 8 m) og ble dermed det mest brukte fest- og møtelokalet til større tilstelninger. Det fortelles at arbeiderne laga gulvet først, og det ble en fin danseplatt som ungdommene brukte hver kveld ei tid om sommeren for å «trøtt ut sommertøsene» som Brurgom-Ola sa. (Ole Lien fra Brurgomlia nedafor Ås var spellmann.)

Aktiviteter

I førstninga var lagsmøta med opplesing og sang, og oftest dans og leik til slutt, populære sammenkomster. Fjeldbloma og Fjellblink engasjerte ofte foredragsholdere og drev med diskusjoner. Ungdommene valgte f. eks. tema som utvandringa, drikkeskikker, landsmålet, hvordan en skulle feire 17. mai og hvordan en best skulle bevare sin sunnhet. Og de diskuterte moter, hva var luksus, hva var sladder og ikke minst forholdet mellom kjønna. I ungdomslaga sang en mye, og laga kjøpte inn sangbøker og musikkinstrumenter. Fjeldbloma skaffa seg orgel i 1902. Næsvold og Rolset trakterte instrumentet, og Olaus Aune eller andre kunne bidra med felespill attåt. Nea fikk orgel i 1928. Men alt i 1915 skaffa Nea-laget seg ferdig underholdning fra grammofonmusikk. Amerikaneren Singer tok inn hos Olaus Aune når han kom på sine besøk til Tydal og ga laget i grenda 250 kroner til innkjøp av grammofon. For den prisen fikk det både grammofon og 36 plater. De kosta rundt tre kroner stykket den gang. Det ble forsøkt med brevkvelder, dvs. skriving og opplesing av brev til andre ungdomslag i dalføret, men det var vanskelig å få noen til å skrive. Fjellblink danna et leselag i 1917 der formålet var å skaffe ungdommene godt og billig lesestoff. Men fem kroner i kontingent til innkjøp av bøker hadde de færreste råd til, og biblioteket ble neppe stort. Stoff til opplesing ble henta fra blad, aviser og bøker. På Oppgarden i Stugudal fans noe litteratur, og Per Stugudal hadde nesten bestandig noe å lese opp på møta i Fjellblink. Han hadde sjøl lest så mye at han kunne holde foredrag om historiske emner og kjente menn. Jon Næsvold spilte en liknende rolle i Fjeldbloma, og ellers var lærerne flittige opplesere og foredragsholdere. Uglem leste opp hele skuespill som Jeppe på Berget og Peer Gynt, ei akt på hvert møte. Prestene holdt også flere ganger foredrag i ungdomslaga.

Det mest populære opplesingsstoffet var trulig lagsavisa. Gjennom disse fikk mange utfolde seg som skribenter, «redaktører» eller opplesere. Fjeldbloma starta straks med ei håndskrevet avis, «Fram». Fjellblink hadde «Lerka», og Vårfryd kalte avisa si for «Spurven». Det var bare Nea og arbeiderungdomslaget som ikke hadde noen lagsavis. Ungdomslaga tok opp og bar fram mange av strømningene i tida, men kvinnefrigjøringsbevegelsen hadde ikke nådd Tydal ennå — iallfall ikke før 1915. Da diskuterte ungdommene i Stugudal hvordan kvinna skulle være, og mannfolka ga uttrykk for et tradisjonelt syn på kvinna. De mislikte at de skulle bruke nymotens klær, legge an moderne frisyre og gjøre noe som fjerna dem fra det tradisjonelle og trauste bondelivet. Etter en frisk diskusjon vedtok faktisk laget en resolusjon om kvinna: «Kvinna er skapa for å vera saman med mannen, vera han til bate — vera han til hugnad. Skal ho verta det, må ho vera heil i si tru, rein i si kjærleik, sann ærleg og sjølvupofrande. Men då må og mannen møta henne med kjærligheit, tolsemd og ærligheit». På et senere møte innleda Kari Stugudal til diskusjon om hvordan mannen skulle være. Vedtaket etter denne diskusjonen tyder på at kvinnene ikke var særlig uenige med mannfolka: «Mannen er framfyr kvinna i kraft og styrkje og må derfor taka dei tyngste ly ft i samfundet. Men derfor skylder (han) og møta kvinna med skynsemd, tolsemd og umtanke». Et særdeles viktig innslag på lagsmøta – noen ganger hovedposten – var at en planla fester, valgte festkomité og øvde inn program. Laga begynte tidlig med å framføre sketsjer og skuespell som de gjorde stor lykke med på festene. I Folkets Hus i As ble det fast tradisjon å vise skuespell på julefesten andre juledag. Det hendte at de kunne dra rundt til andre lag i eller utafor bygda med spellestykke og fikk gjenvisitt av disse. Skuespellvirksomheten tvang fram bygging av seener i ungdomslokala, noe som alle fikk etter hvert. Servering hørte også med på møta eller festene. Det var oppgaven til festkomitéen å sørge for brødvarer, bakkels, kaffe eller sjokolade. Rømme ble også mye brukt, og til spesielle anledninger kokte en rømmegrøt. Det var et strevsomt arbeid for festkomitéen å ordne med alt dette, og mye av brødvarene ble baka av dem sjøl. For å greie serveringa bygde en til kjøkken i ungdomshusa og etter hvert en restaurantavdeling.

Det var ellers dansen som samla folk, og ungdommene dansa ofte enten en var på lagsmøter, fester eller turer. Men ungdomslaga arrangerte mer enn dans for medlemmer og ungdommene. Da laga også til juletrefest for barn og voksne, morsfest for mødrene, de holdt «pinstirøke» og overtok feiringa av 17. mai. Ungdomslagas ideologi gjorde det naturlig for dem å påta seg den oppgaven.

I 1902 hadde Fjeldbloma innkjøpt flagg til laget og arrangerte prosesjon med lagets flagg i spissen til Fossan etter invitasjon av Jon Næsvold. 17. mai falt da sammen med pinsa, og mange slutta seg til. Ved Kirkvoll kom en flokk med en vimpel som hadde inskripsjonen «Den liberale forening!».

En viktig del av ungdomslagskulturen var fjellturene og utfluktene. De var populære innslag i lagsvirksomheten og et ekte uttrykk for dyrkinga av det sunne og gode livet. På ettervinteren var skiturer fast tradisjon. Disse gikk til setervoller eller fjelltopper, og noen ganger var laget på besøk til avsidesliggende garder eller til gruvesamfunnet på Kjøli. I 1921 fikk f. eks. Fjellblink komme til Ole Sødal på Råvollen ved Rien. Deltakerne starta på lørdag ettermiddag fra Stugudal og var først innom John Langen ved Langensjøen. Der fikk de kaffe og brød. På Råvollen ble det

dans til om morgenen og mer servering. Om det ble noe soving forteller referenten ikke noe om, men de starta tilbaketuren klokka elleve om søndag foremiddag. På heimturen var de innom Langen igjen, og en svingom ble det nå også. Vårfryd begynte tidlig å arrangere skirenn. En årlig tradisjon ble skirennet mellom Gresli og Flora. Vårfryd samarbeidde med ungdomslaget Dalrosa om dette tiltaket, og deltakerne kom fra begge bygdene. Slike renn ble alltid avslutta med fest om kvelden. Senere har andre renn kommet i tillegg, og tradisjonene med å arrangere renn og skifest sammen med nabobygdene er opprettholdt til våre dager. Ungdomslaga har også æra for mange tiltak for hele grenda eller bygda. Det var Fjeldblomas stiftere og medlemmer som fikk bygd badstua i Ås i 1907 og drev denne til Sanitetsforeninga overtok drifta i 1930-åra. Vårfryd og Nea sto bak badstubygginga i sine grender senere. Det var også i Fjeldbloma at tanken oppsto om å få til ei sanitetsforening. Jon Næsvold foreslo dette på et medlemsmøte i 1910, og tanken vakte allmenn oppslutning og ble raskt realisert. I Stugudal drev Fjellblink kveldsskole i 1913. Og laget foreslo å plante rundt kirkegården og tok på seg arbeidet med det. I mellomkrigstida arrangerte Neadal ungdomssamband snekkerkurs i Tydal. Laga holdt også basarer og innsamlinger til forskjellige tiltak. Det må også nevnes at ungdomslaga i Gresli og Aune har æra for at det ble danna et bygdemuseum i Storaunstuggu i 1930-åra.

Medlemmer

Hvem var så medlemmer i ungdomslaga? Bevarte medlemsprotokoller og eldre informanter forteller at laga hadde tilslutning av stort sett alle ungdommene og voksne opp i moden alder. Det var vanlig at ung og gammel var i lag på fester og tilstelninger. En begynte å være med i ungdomslaget når en var konfirmert og ble stående som medlem til en kom langt opp i åra. Noen ønska kanskje å være med før de var ferdig med skolen, for i 1920 fikk Uglem vedtatt at barn under 15 år ikke skulle ha adgang til de vanlige møta i Fjellblink. Men oppad var det aldri snakk om noen aldersgrense. Ei berekning fra Nea i 1915 viser at gjennomsnittsalderen for karene var 29 år og for kvinnfolka 23 år. Dette tyder på at kvinnfolka tidligere enn mennene falt ut som medlemmer. Bare to kvinner i Nealaget var over 30 år i 1915. Det var også et klart flertall av menn blant medlemmene. Dette kan skyldes tilfeldige kjønnsskjevheter i befolkninga. Men det kan også komme av at mennene hadde større frihet og bedre anledning til å gå på møter og fester enn kvinnene, som var bundet til fjøsstell, barnepass og husarbeid. Det kunne neppe være kontingenten som hindra kvinnfolka i å bli medlemmer. For de betalte oftest bare halv eller trekvart kontingent i forhold til mennene. Og kontingenten var ikke større enn den femtiøringen de måtte betale som inngangsbillett på festene. Kvinnene var sterkt underrepresentert i styrene, men det gjaldt i alle foreninger. Først i 1938 ble det valgt en kvinnelig leder i et ungdomslag. Det skjedde i Nea, og kvinnene overtok like godt hele styret der etter at det gamle ville legge ned laget. I festkomitéene var derimot kvinnfolka godt representert. For de skulle både sørge for mat og vaske lokalet etter festene. Slikt arbeid fikk kvinnene gjerne gjøre helt alene, mens karene bar inn ved og hjalp til med vassbæring.

Sanitetsforeninga

Tanken om å danne ei sanitetsforening ble som nevnt satt fram på et møte i ungdomslaget Fjeldbloma. Denne foreninga var også en avlegger av en større organisasjon og inspirert utenfra. Jon Næsvold, som lanserte forslaget i 1910, hadde visstnok kommet på tanken etter en tur til Meråker. Både der og i andre nabobygder ble det danna sanitetsforeninger på denne tida som slutta seg til hovedorganisasjonen Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS, danna 1896). På møtet i Fjeldbloma tegna det seg straks 14 medlemmer. Det ble valgt en lovkomité som samme året formulerte de første reglene for «Tydalens sanitetsforening». 11. desember 1910 ble så foreninga formelt stifta og det første styret valgt. Brynhild Rolset tok på seg formannsvervet og beholdt dette i ti år framover. Foreninga meldte seg straks inn i NKS. Formålet med foreninga var å «virke for god sykepleie», og spesielt «opta kampen mot tuberkulosen». Tuberkulose, eller tæring som en sa i dagligtalen, ble rekna for den farligste og mest utbredte folkesjukdommen da. Ei samtidig forening i Selbu kalte seg like godt Selbu tuberkulo- seforening. Tydal sanitetsforening ble organisert som ei vanlig forening med styre og kontingent for medlemsskap. Et styre på fem (fra 1933 ble tallet økt til 6) leda virksomheten. Medlemmene ble stort sett sammenkalt bare til årsmøtet. Men arbeidet ble etter hvert organisert i kretsforeninger i hver grend som hadde jevnlige arbeidsmøter i vinterhalvåret. Slik var møtehyppigheten for medlemmene likevel stor. Sanitetsarbeidet var et felt for kvinner, og det var bare kvinner i styret. De beviste at kvinnene både kunne lede og organisere. Mennene var velkomne som medlemmer, og Jon Næsvold var kasserer fra starten av og helt til 1955. Kontingenten var femti øre for kvinner og én krone for menn. Etter hvert ble det vanlig at hele familien sto tilslutta sanitetsforeninga og betalte familiekontingent på kr. 1,50.

Sjukepleie

Noe av det første Sanitetsforeninga gjorde var å sørge for sjukemateriell, seng og sengetøy til utlån. Senere kjøpte den inn ei sjukebåre. Det største målet var imidlertid å få ei helsesøsterstiIling i bygda. Ehristian og Jørgen Lysholm kom her til hjelp med løfte om ei årlig pengegave til lønn for ei sjukesøster. Foreninga inngikk da en avtale med Ragnhild I. Aune om at foreninga skulle koste pleieutdannelse for henne mot at ho forplikta seg til å tjenestegjøre i fire år i kommunen etterpå. Dette gikk i orden, og fra mars 1915 hadde bygda ei fast sjukesøsterstilling betalt av Sanitetsforeninga. Årslønna var bare 300 kroner til å begynne med, men kom opp i 1.000 kroner fra 1920.

  Sjukesøstera fikk snart nok å gjøre. I 1918 da spanskesjuka begynte å herje, kunne søster Ragnhild notere seg for 330 pleiedager. Når husmora og kona på garden var sjuk, hendte det at pleierska måtte overta både husarbeidet og fjøsstellet. I tillegg til faste pleiedager hadde søstera også mange kortere sjukebesøk, enkelte år over hundre. For å lette reisinga for henne kjøpte Sanitetsforeninga inn en damesykkel i 1919. De som leide og fikk sjukesøstera til gards, betalte en viss pleiegodtgjørelse pr. døgn. Medlemmene betalte reduserte satser, og det stimulerte rimeligvis folk til å betale medlemskontingent. Pleiegodtgjørelsen pr. døgn i 1920 var tre kroner for ikke-medlemmer og to kroner for medlemmer. Takstene ble satt noe ned senere. Pleierska skulle ellers ha kosten der ho kom. Men det var også mange ganger slik at Sanitetsforeninga måtte ettergi helt eller delvis skyldig pleiegodtgjørelse, fordi folk ikke hadde penger å betale med. Sanitetsforeninga støtta sterkt opp under arbeidet med å få til en sjukeheim i Selbu for tuberkuløse. Selbu sjukeheim sto ferdig i 1917, og Sanitetsforeninga utstyrte etter hvert et helt rom der for pasienter fra Tydal. Den ga også bidrag til bygging av ny elevheim i Trondheim for sjulepleieelever.

Misjonsforeninger

I mange bygder finner vi ungdomshus og bedehus som sentra for hver sine leirer i bygda. Slik er det ikke i Tydal. Ungdomslokala fikk ingen motstykker i bedehus, enda misjonsforeninger fans før det kom ungdomslag. De religiøse foreningene fikk få medlemmer og kunne greie seg med å ha møta heime hos hverandre eller bruke skolestua. Tydal var en avkrok for misjonen. Lekmannspredikanter besøkte hyppig Selbu fra midten av 1800-tallet, men de må ha grudd seg for å ta den lange vegen til Tydal. En predikant fra Finnemisjonen var i Tydal hver vår en periode, og i Stugudal ble det holdt finnemisjonsstevner. Det hendte også at utsendinger fra Frelsesarméen var på besøk til Tydal og hadde møter i Breidablik eller i skolestuene. Ellers kom enkelte emissærer på besøk til de to misjonsforeningene som ble danna i tida før 1920. Men den religiøse påvirkning fra lekmannsbevegelsen var liten, og helt til slutten av 1800-tallet hadde bygda bare fire årlige gudstjenester.

Tydalens missionsforening

Ei forening som tok opp arbeidet for den ytre misjon — eller hedningemisjonen som en sa — var kanskje ett av de første organisasjonstiltaka i Tydal. I en bevart protokoll for Tydalens missionsforening står det at lovene er fra 1864. Dessverre vet vi ingen ting om misjonsarbeidet i de første tiåra, for protokollen begynner først med året 1890. Da er det lærer og kirkesanger John Jensen Østby som er leder. Han hadde vært lærer i Ås siden 1857, og var sannsynligvis også den som hadde stifta foreninga. Ifølge lovene skulle foreninga ha møter én søndag hver måned, og i 1890-åra kom også medlemmene regelmessig sammen i skolestua i Ås (Klokkergarden) til bønn og sang og hørte på opplesing og taler. Klokkergarden var heimen til Berit og John Østby. Etter at John gikk av som lærer i 1903, ble det mer vanlig å ha noen av møta i skolestua på Aune eller i Gresli. Etter hvert ble også Breidablik leid til møter og særlig til basarer. Det hendte dessuten at medlemmene møttes heime hos Anne- Lisbet og Bernt Hilmo på Kvernmoen. De hørte til de mest trufaste misjonsvennene. I 1890-åra var det omkring 40 personer som sto i medlemslista til misjonsforeninga. Den rekrutterte fra de nederste grendene og Midtbygda. Ingen fra Stugudal var med, og det var nok også uråd for folk øverst i bygda å delta på kveldsmøter i Ås. Bare sju kvinner var medlemmer på denne tida, men de kom sterkere med senere. En ny medlemsfortegnelse i 1912 viste 19 medlemmer, og nesten halvparten var nå kvinner. Ett av medlemmene var kapellanen, og han eller soknepresten var ofte med på møta. I 1912 ble kapellan Horneman formann i foreninga. Ellers var det lærerne som var ledere, og utenom John Østby var Thorstein P. Øren med og senere Bardo Kr. Rolseth. Den siste overtok både formannsvervet i misjonsforeninga og klokkerstillinga etter Østby i 1903. Da Horneman reiste fra prestegjeldet, ble Rolseth på nytt formann i 1914. Ett av formåla for foreninga var å samle inn penger til misjonsarbeidet. På hvert møte ble det opptatt «kjærlighetsgaver», og noen ganger var det ofring i kirka til «hedningemisjonen». Mest penger kom det inn på basarer, og i basararbeidet var det kvinnene som gjorde størst innsats. De danna kvinneforeninger i hver sine grender og sørga for å lage gjenstander som kunne loddes ut. Noe av basarinntektene ble forøvrig ført tilbake til kvinneforeningene slik at flere ting kunne lages til senere basarer. Jordmor Berit Unsgård og Ragnhild L. Østby, som leda hver sine kvinneforeninger, fikk også plass i styret for foreninga i 1912. Det var trulig først da en valgte et formelt styre, og samtidig ble det innført en årlig kontingent på femti øre. Reorganiseringa i 1912 var motivert med ønsket om å «få større fart i missionsarbeidet». Men møtehyppigheten ble tvert imot mindre enn det som var kravet i lovene. Protokollen slutter i 1921, og foreninga gikk etter alt å dømme inn.

Tydalen indremissionsforening

I slutten av 1905 ble det også stifta ei forening under Indremisjonsforbundet. Den kalte seg Tydalen indremissionsforening, men i praksis var det ei forening bare for Gresli og Hilmo. Møta ble holdt rundt om i heimene, som oftest på Kvernmoen. Her tok også predikantene inn. Når slike kom på besøk, leide en vanligvis skolehuset i Gresli til møtelokale. Denne foreninga innførte fra starten av kontingent for medlemskap, femti øre for menn og halvparten for kvinner. Men viktigste inntektskilda var basarene. Det ble imidlertid aldri store summene. 36 kroner er det meste kassaboka kan fortelle om fra en basar. Trass i at foreninga sto tilslutta Indremisjonsforbundets kretsforening, gikk pengene stort sett til hedningemisjonen, dessuten til Fredly ungdomsskole og sameskolen i Namsos. Og noen kroner ble spandert på skrifter og salmebøker til eget bruk. Indremisjonsforeninga var ei mer ekte lekmannsforening enn den andre og klarte seg uten lærere eller prester. Men det var neppe stor forskjell på foreningene, og begge var egentlig grendeforeninger. For etter at indremisjonsforeninga ble danna i Hilmo og Gresli, ble det bare medlemmer fra Midtbygda igjen i Tydalens missionsforening. Indremisjonsforeninga ble den minste av de to. På det meste hadde den 20—30 medlemmer, og et flertall var kvinner. Det var dessuten mest middelaldrende og eldre som var med, og siden det ble liten fornyelse, gikk gjennomsnittsalderen opp. I 1923—24 var det 11 betalende medlemmer igjen i Indremisjonsforeninga. Gjennomsnittsalderen for disse var da blitt 57 år, og den yngste var 37 år. Kassaboka slutter dette året, og trulig opphørte nå all møtevirksomhet i denne foreninga. Det kom visstnok i gang andre misjonsforeninger eller kvinneforeninger, for Anna Aune (f. Hilmo 1897) kan huske at mora var med og arbeidde for Santalmisjonen i mellomkrigstida. Men foreninga har ikke satt videre spor etter seg.

Politiske foreninger

Politiske lag og foreninger fikk en forholdsvis sen utbredelse i Tydal. Den første politiske foreninga var ei venstreforening, og stiftinga skjedde i 1905. Det var trulig den oppheta unionsdebatten som ga seg utslag i denne foreningsdannelsen. Formann for foreninga var Ola Stugudal, og han hadde kirkesanger og lærer Rolseth og Jon Næsvold med seg i styret. Næsvold overtok som formann et par år senere. Men det er lite vi ellers vet om foreninga, som trulig døde ut ganske snart. Under første verdenskrig ble det igjen økende politisk aktivitet, og nå var det arbeiderbevegelsen som var på frammars. Den reiste nye og radikale krav om sosialisering av bedrifter og åtte-timers normal arbeidsdag. Innad i bevegelsen var det strid om de riktige retningslinjene for det faglige og politiske arbeidet, og det skapte mye debatt og politisk agitasjon. Fn rekke reisende agitatorer dro rundt i by og bygd, og disse forsøkte også å danne fagforeninger eller politiske lag der de kom. Det var også en reisende foredragsholder, A. Svedal fra Hommelvik, som utløste stiftinga av Tydal arbeiderlag 6. august 1916. Tomas Rønning ble første formann. Han hadde lenge markert seg som arbeiderpartimann og bl.a. begynt å samle andre til markering av 1. mai. Rønning hadde også fått mange meningsfeller i bygda. Alt ved Stortingsvalget i 1915 – altså før lokalforeninga ble til — kunne Arbeiderpartiet mønstre flere velgere enn Venstre, som var det nest største partiet. Arbeiderlaget meldte seg straks inn i Uttrøndelag arbeiderparti, og det var «forstaaelse av Soeialismens ideer» det skulle arbeide for. På det første ordinære møtet til arbeiderlaget var det forestående kommunevalget hovedposten. Det ble ikke laga noe program, men derimot satt fram forslag på 12 kandidater til kommunestyret. Noen partiliste var det imidlertid ikke. For vi finner bl.a. venstremennene Jon Næsvold og Ola Stugudal, Ehristian Lysholm og Olaus Aune med blant de nominerte. Det var kanskje et forsøk fra arbeiderlagets side på å vinne allmenn tilslutning i bygda, men trulig mer et uttrykk for at partiskillene ikke var så markerte. Det ble snart klarere linjer. I moderpartiet fikk Tranmælfløya flertall, og radikalismen fikk ny næring fra den russiske revolusjonen i 1917. Ved kommunevalget i 1919 stilte Tydal arbeiderlag ren partiliste for første gang, og det vedtok et omfattende program.

Dette politiske programmet er et interessant uttrykk for oppfatningene til arbeiderlaget og den generelle økonomiske optimismen på den tida. De første punktene gjaldt skolen. Arbeiderlaget ville ha økt skoletid og «frie ungdoms- og husmorskoler oprettet i den utstrekning behovet krever det». En krevde også helt fritt skolemateriell, det hadde lenge vært et ønske fra arbeiderbevegelsens side. Dernest kom kravet om utbygging av den sosiale velferden: «Kommunal alderdoms og invalidepensjon og pensjonering av ensligstillede mødre». Men «pensjoneringen bør ikke gi anledning til nogen gransking av folks moralske forhold». Kommunalt gamleheim ble også nevnt, men en hadde ikke noen mening om hvordan den skulle finansieres. Et anna punkt gikk på at kommunen skulle overta «de kraftkilder og kommunikasjonsmidler som var nødvendige for kommunale behov». Arbeiderlaget hadde også tidligere arbeidd for å få et «Lysanleg istand for Bygden». I kommuneprogrammet var det inne på tanker om offentlig drift og oppretting av arbeiderråd: «Oprettelse av kommunale produktive virksomheter og handelsvirksomheter. Kommunens virksomhet organiseres som selvstendige bedrifter med full sakkyndig ledelse under kontrol av organer valgt dels av kommunen, dels av arbeidere og funksjonærer ved driften».

Stiftinga av arbeiderlag dro etter seg to andre foreningsdannelser. I 1917 ble det danna ungdomslag for Midtbygda, som til å begynne med kalte seg As og Østby soeialdemokratiske ungdomslag. Det ble imidlertid aldri medlem i Arbeiderpartiet og kom til å fungere som et vanlig ungdomslag. Det var ungdomslaget som bygde Folkets Hus, men Arbeiderlaget bidro med penger og fikk rett til å bruke huset. Samme året ble også Tydal arbeiderkvinnelag stifta. Forslaget kom fra Maren E. Kløften, som sjøl ble første leder. Hovedformålet var å arbeide for økonomien til laget. Det var kvinnene som måtte til når det skulle skaffes penger, for de kunne bl.a. strikke, veve, sy og lage basargjenstander. Inntektene gikk til å opprette ei sjukekasse, og flere trengende medlemmer fikk bevilga beløp opp til hundre kroner under dyrtida. Men det var endel gnisninger i forholdet mellom Arbeiderlaget og Kvinnelaget. Mennene oppfatta det slik at kvinnene utgjorde ei underavdeling. Styret for Kvinnelaget ble valgt på møte i Arbeiderlaget, og det ville også ha hånd om inntektene. I 1919 vedtok det at fjerdeparten av pengene kvinnene skaffa fram skulle gå til Arbeiderlaget og resten til sjukekassa. Kvinnene protesterte og trua med å melde seg ut om de ikke fikk en mer sjølstendig stilling. Striden løste seg foreløpig i 1920 ved at kvinnene fikk vedtatt lover for Tydal soeialistiske kvinneforening som laget kalte seg nå. Formålsparagrafen slo fast at foreninga hadde sine særskilte oppgaver å kjempe for. Den skulle «sprede oplysning blandt kvinnene for derved å bidra til utryddelse av alle fordomme og urettferdighet som setter kvinnen i et annet samfundsmessig forhold enn mannen». Det økonomiske forholdet ble slik at kvinnene sjøl skulle disponere over 2/3 av innsamla midler, mens 1/3 skulle tilfalle Tydal arbeiderlag. Kvinnene fikk medlemsstatus i Arbeiderlaget uten å betale kontingent.

Barnelag

Organiserte tiltak for barn hører avgjort til de nye kulturytringer omkring 1900. Barn gikk noen uker på skole, de skulle tidlig lære seg til å arbeide, hjelpe til og være til nytte. Men ellers ble de overlatt til seg sjøl. Oppdragelsen — utenom skoletida — var å delta i arbeidslivet og lære seg normer og ferdigheter gjennom praktisk erfaring i det daglige livs gjøremål. Samfunnsutviklinga krevde imidlertid mer, og nye pedagogiske og politiske tanker gjorde seg gjeldende: Barn bør tas hånd om — i tillegg til skolen — for å lære seg gode vaner, riktige normer eller nyttige ferdigheter. Eller vi kan si; for å bli indoktrinert. Ei forening eller en organisasjon ble et middel for å oppnå slike målsettinger, og et uttrykk for at heim og skole ikke lenger var tilstrekkelige institusjoner for oppdragelsen av nye slekter. I Tydal var det avholdsbevegelsen som først begynte å organisere barneforeninger. Tanken var at en måtte begynne med de små om avholdsidéen skulle skulle slå rot. Tydal avholdslag valgte en komité i 1905 for å lage regler for barnelag, og året etter ble det første laget danna i Ås. Det tok namnet Håpet og fikk straks tilslutning av 43 barn. Leder for laget var lærer og kirkesanger Bardo Rolseth, og det var naturlig nok lærerne som kom til å drive barnelagsarbeidet i Tydal. Arbeidet og aktiviteten kom dermed til å variere med det engasjementet som de enkelte lærerne viste. Omtrent samtidig med Håpet kom det i gang et barnelag i Stugudal som kalte seg for Fjeldspiren. Leder her var lærer Marit Rolseth. I 1913 stifta Bardo Rolseth barnelaget Barnefryd for Gresli og Hilmo. Men det ble lærer Ingeborg Flatmo som leda laget de første åra. Etter henne fortsatte andre lærere med laget. Enda et lag til ble stifta på Aune et par år etter, også med Ingeborg Flatmo som leder. I mellomkrigstida organiserte Elisabet Lyng dessuten et barnelag i Stugudal. Men Barnefryd ble det mest livskraftige laget, og det har bevart protokoller som gjør at vi vet mer om dette enn de andre laga. Barnefryd samla omtrent alle skolebarna i Gresli til møter i vinterhalvåret. Møta ble holdt i skolestua med noe varierende mellomrom. Laget lå nede et par år på 20-tallet, men lærer Ingeborg Ås (Lykken) fikk det på fote igjen i 1927. Formålet med foreninga var opprinnelig å drive opplysning og propaganda for avholdsaka. Det skjedde helst gjennom opplesing fra avholdsblad og barneblad, og noen ganger ble det holdt foredrag eller taler for barna. Det kristelige innslaget var også til stede gjennom sanger som ble sunget, og ved at lederne eller andre åpna møta med en kort andakt eller bønn. Voksne var ofte til stede på møta, særlig de første åra. Men det var helst andre virksomheter som trakk barna til møta. Ungene fikk lov til å leke, og de laga forskjellig slags underholdning. Spørsmålskasse — dvs. at barna laga spørsmål til de andre — var ett tiltak. Populære innslag var opplesing av gåter som barna fant på. Det ble valgt en «gåtemann» eller «gåtepike» for hvert møte. I 1915 begynte Barnefryd med et eget håndskrevet blad. Blåveisen. Både voksne og barn skrev i bladet, men det var alltid et av medlemmene som var bladstyrer, og vervet gikk på omgang. Lederne tok ellers ungene med på skiturer og organiserte feiring av 17. mai. Til en 17. maifest hadde barna innøvd et lite skuespill. På juletrefestene deltok også laget aktivt med bl.a. opplesning av Blåveisen. Og lederne satte i gang med handarbeid for barna som laga små ting til utlodning. Noe større inntekter eller utgifter hadde laget ikke. Men det gikk med noen kroner til servering av sjokolade og kaker eller brød på møta og festene.

Til et møte i 1937 hadde barna laga innbydelseskort til foreldra. Grunnen til at de ble innbudt, var at «laget hadde noe nytt å by dem, en ny sort kaffe, som er koffeinfri, som barna selv kan drikke uten at det skader. Og den skulle prøves og bedømmes… Litt delte meninger var det om kaffen, men de fleste syntes den var god…». Til neste møte i barnelaget ble det også traktert med kaffe og kaker. Men så ble det visst slutt. Det var sjokoladedrikk som var mest vanlig — og sikkert også det mest populære på barnemøta.

Som vi skjønner, var det varierte aktiviteter og slett ikke bare avholdsagitasjon på barnemøta. Da Ingeborg Ås (Lykken) tok opp igjen barnelagsarbeidet i 1927, var det ut fra ei plikt til å gjøre noe for å gle barna også utafor skolen, sa ho. I talen til foreldra og barna formulerte ho denne målsettinga for arbeidet:

«Vi skal lære oss til å være snille og gode mot far og mor, søsken, lærere og kamerater, så vi kan bli gode og kjærlige samfundsborgere som kan være med og løfte Norge opp til velstand og ære».

Skisport og skytterlag

De første idrettskonkurranser det ble snakk om i Tydal, var naturlig nok skirenn. Som organisert fenomen var skisport noe nytt i slutten av 1800-tallet. Men en sportslig skibruk var ikke ukjent for tydalingene før heller. Alt tidlig på 1700-tallet var det stasjonert skiløperavdelinger i dalføret som drev regulære øvinger. Soldatene skulle lære å beherske skiene i terrenget og samtidig bruke geværet mens de rente. Skiløping, eller det vi nærmest kan kalle skiskyting, ble altså opprinnelig oppøvd for militære formål, og skiløpersoldatene viste sin nytte og effektivitet under Armfeldts tilbaketog i 1719. Ski har nok alltid vært brukt av tydalinger og andre som et vanlig framkomstmiddel om vinteren og under jakt og fangst. Fra Armfeldt-tida stammer ei historie som kan tyde på at noen var virkelig avanserte skiløpere. Den handler om Thomas Olsen Aune som rente fra Tydal til Handøl, derfra med rapport til Trondheim og så tilbake igjen til Tydal. Hele turen — over 30 mil — skal ha vært unnagjort i løpet av tre døgn (bind 1, side 80). Sjøl om bare halvparten er sant, kan denne overleverte fortellinga tyde på at det fans folk med atskillig skiferdighet og skitrening lenge før sporten ble «oppfunnet». Prestesønnen Osear Tybring mintes fra tida på prestegarden i Selbu at selbyggene og tydalingene var «sande Mestere … i at løbe paa Ski». Familien flytta fra Selbu til Østlandet i 1861, og han mente at de første premierenna han opplevde sørafor «vilde blive anseet for rent Børneværk af en Selbyg eller Tydøl…» Tydalingene må på et eller annet vis ha fått et ry som svære skiløpere, for i en reportasje etter et renn i Trysil i 1862 ble Tydal oppfordra til å arrangere en liknende bygdefest; «begge Bygder have Ord for at fostre de raskeste Skiløbere i Landet». I et premierenn i Trondheim i 1888 fikk forresten en tydaling bevist at det var noe i dette ryktet. Ingebrigt Ås (Ingebrigt Larsen, f. 1851, kalt «Ingebrigt-Saris» i Tydal) fikk beste langrennstid og brukte 1 time og 29 sekunder på den 13 km lange løypa. I en omtale i Adresseavisen het det at «han viste en sjelden Dygtighed i at skyve sig frem med sin vældige Stav i Længderendet». Men i hopprennet — for alle måtte vise sin ferdighet i både hopp og langrenn — gikk det dårlig. Om Ingebrigt het det at «skrævende og ridende på Staven strøg han Hoppet af saa kort som muligt, og da han endelig nede paa Sletten løftede Staven, indtog han en «fremskudt» Stilling, som formodentlig betyder smagfuld i Tydalen…», men neppe ville gitt han premie i Husebyrenna (i Oslo), mente reporteren. På grunn av dårlig hopping, måtte derfor Ingebrigt nøye seg med 3. premie i konkurransen. Beste hopper var forøvrig datidas store stjerne, Gustav Bye, som greide 20 meter i 1888.

Skiutstyr

Skiutstyr og smurning som Ingebrigt brukte, var det tradisjonelle og hadde forbedra seg lite siden Tomas Aunes dager tidlig på 1700-tallet. Jon Næsvold har beskrevet det slik:

  «Skiene var lange — i Tydal alminnelig 4 314 alen (ea. 3 m.), bredde 3 112 tomme (vel 9 em) — heimelaga av bjørk og hadde huller i brettet for dragremmer så de kunne brukes som kjelke på hardt og dårlig føre. De var tjærebaksta helt rundt, og under ble de baksta ekstra og tjære brent inn over varme. De kunne også bli smurt med talg, og var skiene riktig tråe i marka, rente man bort til en gran med mye kvae på, gjorde opp varme og smurte skiene med gørkoe…»

Skiene hadde hol i midten for tåvidjene og hælbandet. Svinelærsremmer var de gildeste langremmer, men de var dyre, mintes Erik Øren. Til skibruk, som ellers, brukte en oftest «finnsko». Om en hadde lærsko, var det vanlig å ha tålabber av ull eller geiteragg utapå skoene når en rente. Da holdt en seg varm sjøl i sterk kulde. Staven og bruken av den — for de brukte bare én stav — beskrev Næsvold slik:

«Staven «fjelstauren» — var lang og kraftig, laga av gran, osp eller bjørk. Den var forsynt med spiss jernhylse og rundt om denne nederst en liten jerntrinse. Stauren var svært god til å strokke (dvs. bremse, «skørre») med og til å pigge seg fram med på hardt føre. De pigget i bred stilling med stauren mellom bena og red på den der det var bratt.»

I Tydal brukte de ordet kringlestav eller kringledoning om skistaven.

Den store skistriden mellom Selbu og Tydal.

I omtalen av premierennet i 1888 kritiserte reporteren at de aller fleste, slik som Ingebrigt Ås, hoppa med staven. Han mislikte også sterkt tydalingens langrennsteknikk som «ikke kan kaldes at gaa paa ski». Han mente muligens at det riktige var å bruke to staver, slik som noen på denne tida hadde begynt med. I dalføret var selbyggene først ute med dette nymotens påfunn. Der var skiløping så populært at det ble danna skiklubb også. Paul Bireh var primus motor for tiltaket og ivrig forkjemper for konkurranser og mer moderne utstyr. Nils Svendsås laga en kortere og bredere skitype enn de vanlige langskiene, og sammen med to lette skistaver av bambusrør, var dette ganske forskjellig fra «hussko, kringlestav og langski» som Bireh foraktelig kalte det gamle utstyret. Medlemmene av Selbu skiklubb holdt regelmessige øvelser om søndagene. Ved et skirenn i 1894 demonstrerte de sin overlegenhet med «moderne» utstyr. I ei løype på 16,5 km ble de fem deltakerne fra Tydal grundig slått av selbyggen Ole Stamnes. Men tydalingene ville slett ikke erkjenne at de var dårligere enn selbyggene på ski og at utstyret deres var gammeldags og upraktisk. «Sprængrend» over korte distanser der det gjaldt å «klatre i bakker og gjøre forskjellige kunster og gebærder», for ikke å snakke om hopprenn, var bare for de som drev skisporten for moro skyld, skrev Jon Næsvold i Selbyggen. En virkelig skikonkurranse burde avgjøre hvem som var seigest og mest utholdende. I fjellterreng og i lange løp ville aldri de «moderniserede selbuske» ski fortrenge langskiene, spådde Næsvold. Og én stav ville tjene skiløperne best. Særlig til rypejakt i høgfjellet på skavler og skareføre, sverga han til den «høyemske jernkringle og pig». Med disse skriveriene erta Næsvold på seg alle skiløperne i Selbu og ikke minst «skigeneralen» sjøl, Paul Bireh. Han syntes tydalingene hadde en svært konservativ oppfatning av skityper og skiutstyr og utfordra dem til nye kapprenn. Men ved et slikt renn i 1895 viste det seg at gamleutstyret ikke var dårligere enn at en tydaling plasserte seg som nr. 3 med sine langski og kringlestav. Etterpå påsto han at han kunne slå hvem som helst av selbyggene som hadde kortski og to staver, om det gjaldt lange løp til fjells. Dette var mer enn selbyggene kunne tåle. Det var klart at striden måtte avgjøres, ikke bare om hvem som var best, men også om hva slags utstyr som var mest fornuftig og hadde framtida for seg. Søndag 8. mars 1895 inviterte så tydalingene selbyggene oppover til det første premieskirennet i bygda. Selbu skiklubb tok imot utfordringa, fast bestemt på å slå tydalingene i eget terreng. «Bakstrevet, konservatismen, denne hengen ved det nedarvede, tradisjonsbundne skal og må knekkes», forkynte Lars Furan da troppen ga seg i veg oppover dalen om lørdagen. Det var alt blitt dårlig føre, så de måtte bære skiene på nakken opp til Flora. Om kvelden kom de så fram til Aune, der mange tydalinger hadde møtt opp og hilste dem velkommen med en stor gryte rømmegrøt med rosiner i. Så ble det dansa utover natta før selbyggene fikk hvile ut til dysten. Søndagen kom og ga de tilreisende inntrykk av at alle som kunne krype og gå hadde møtt fram ved startstedet på Aune. 13 stykker — fire selbygger og ni tydalinger — la i veg på den 35 km lange løypa som tydalingene hadde lagt opp. «Andørjen», som noen kalte skiløypa den gang, gikk over Aunemarka til elva Kranka med retur til Gammelvollsjøen og Østby og landevegen ned til Aune igjen. Forutsetninga var at tydalingene skulle bruke langski og én stav og selbyggene kortski og to staver. Det ble noe krangel om dette etterpå, for tre tydalinger hadde visstnok lagt ut et lite «oplag med stave i nærheten av andørjen ikke langt fra utgangspunktet, og disse stave benytted de sig af opover aaserne…» Tydalingene tok likevel resultatet som en klar seier

for langskiene og kringlestaven. Ole O. Auneaker — «Stott-Ola» — vant konkurransen og hadde 16 minutter til gode på beste selbygg, Ole Stamnes. Også Tomas Østby kom foran Stamnes, som attpåtil var den eneste av selbyggene som fullførte. Resten hadde gitt opp og ble kjørt tilbake til Aune i ei høyvogn. Slik skildra Johan Furan begivenheten senere i Selbyggen. (Han var 16 år i 1896 og var med i selbutroppen):

«Våre gutter, de strevde en midtvintersdag

i skjorten så svetten den silte;

de skulde for kortskiene slå et slag,

og derfor til TydaVn de pilte.

Men akk! — i kampen det «gæli» gikk,

av «tydøl» og langski de juling fikk,

bare Stamnes’n greide å brøite

den fire mil lange løipe.

De andre blev kjørt frem i ei vollhøi-grind;

det står ikke til å nekte

at ergelig var det, da de kom inn

på Aune, og de fingre av dem pekte.

Dog siden på kvelden da dansen gikk

kvikk over tilje, de varme blikk

fra dalens jenter oss vederlag gav

for tort og svie, strid og kav.

Stott-Ola brukte nesten tre timer og 25 minutter på denne 35 km lange løypa. (Kanskje hadde tydalingene gjort løypa noe lenger også.) Det var hardt føre somme steder i løypa, og der satte Ola langstaven mellom beina og pigga seg fram som «et uvær over sjøer og flater». Skiene var visstnok laga av Andreas Ingebrigtsen Bakken (Aunehaug). Også skimakeren ble premiert, for det var jo ikke minst en kamp om det riktige utstyret. Dette rennet ga visst støtet til flere skikonkurranser — «lengdepremierenn» eller «kapprenn» — i Tydal i åra etter 1895, og noen deltok i konkurranser utafor bygda. I 1897 var f.eks. Lars J. Aune og «Stott-Ola» med i et større «nordenfjeldsk længderend» i Selbu. De ble bare slått av et par bykarer med den kjente skiløperen Gustav Bye i spissen. Vinneren brukte 2 timer og tre kvarter på 30 km. Men det var ikke bare tida som telte i de første skikonkurransene. Løperne ble også premiert for god skiføring og god holdning.

Etter noen år minka visst interessen for skirenn og konkurranser i dalføret. Det står merkelig lite i Selbyggen om slikt etter 1900. Først i mellomkrigstida ble det organisert idrettslag i Tydal som da tok opp igjen skisporten. Det var skytterinteresserte som først organiserte noe lag i bygda.

Skytterlag

15. mars 1905 meldte Selbyggen at det var danna et skytterlag i Tydal som kalte seg Grænsevagten. Laget fikk straks 23 medlemmer og hadde Olaus Aune til formann. Namnet forteller tydelig hva som var bakgrunnen for at det ble organisert skytterlag nå: Det var det spente forholdet mellom Norge og Sverige på grunn av flere unionssaker og svenske trusler om å bruke makt for å gjøre Norge til «lydrike». Norske soldater ble sendt på grensevakt til Stugudal om sommeren, for det var gammel erfaring at Tydal kom i ildlinja når det ble krig mellom naborika.

Etter at unionsstriden ble løst om høsten, falt frykten for Sverige bort. Grænsevagten skifta trulig namn til Tydal skytterlag året etter. Skytterlaget rekner iallfall 1906 som sitt stiftingsår. Vi vet lite om virksomheten, da papirene til laget kom bort eller ble bevisst ødelagt etter den tyske okkupasjonen i 1940. Men et avisreferat fra 1908 forteller at skytterlaget arrangerte skytekonkurranser på en bane det hadde laga seg på Vælnæsset på Aune. Det ble skutt på 100 m og 200 m. Beste skytter da var forøvrig Johannes Lunden. Laget må ha vært ganske aktivt de første åra. For medlemmene laga seg skytterbaner også andre steder, bl.a. på Heknåsfloen ovafor Østby. Og fra 1911 fins en branntakst over et «opbygge» av bindingsverk i to etasjer som sto på eiendommen til Jensgarden i Østby, men hørte skytterlaget til. I Tydal, der jakt var en del av næringsgrunnlaget, mangla det ikke på interesse for å være med i skytterlaget. Men skyteøvelsene kosta penger, og det var få som hadde råd til å delta i konkurranser utafor bygda. Aktiviteten begrensa seg av økonomiske grunner. Men i smia på Henmo fans det utstyr for å lade patroner, slik at medlemmene skaffa seg relativt billig ammunisjon. En gang (1912) fikk laget bevilga penger fra kommunen til premier, men ellers hadde laget ingen inntekter fra andre enn medlemmenes egne lommer.

Musikktradisjoner og spellemenn

Musikk var nødvendig til dans og fest, og det har levd flere spellemenn i Tydal som kunne tilfredsstille behovet for toner og rytmer. På 1800- tallet var det fela som var danseinstrument. Den første felespelleren vi har sikker kunnskap om, er Peder Olsen Åsgård (1805—1878). Han var odelsgutt, men gikk fra heimegarden og overtok en husmannsplass i stedet. For han var visst mer interessert i felespell enn jordarbeid. Hvor flink musiker han var, er det vanskelig å vite noe om. Mer kjent som felespeller er Ole Olsen Aune (1834—1927), i dagligtale oftest kalt Spellmann-Ola. Han hadde lært seg felespell av Anders Reitan fra Alen og opptrådte mye sammen med de kjente felespellerne Sulhusen («Sulhusgubben») fra Aursund og Elev Holm fra Os. Ole var også en sprek kar. Det fortelles fra et bryllup at Ole la fela fra seg og spaserte bryllupsbordet til endes på hendene mellom smørformer og kakebrett. Men på sine gamle dager ble han tunghørt og måtte gi opp spellinga. Ole og kona hans var barnløse, og det var brorsønnen, Olaus Aune (1865-1958), som overtok garden etter dem. Olaus hadde sikkert lært

felespell hos onkelen sin, og han ble kjent langt utafor bygda. Ja, Johan Falkberget omtala en gang Olaus Aune på et spellemannsstevne og mente han var en av de beste slåttespellerne i hele distriktet. Olaus skal ha opptrådt for kong Osear II i Stoekholm mens han avtjente verneplikta som gardist der. Han har ellers spilt i Sverige og i Nord-Norge. I Tydal ble Olaus naturligvis mye nytta på fester og tilstelninger. Han spelte ikke så ofte til dans, men holdt konserter, bl.a. sammen med lærer og organist Bardo Kr. Rolseth og Jon Næsvold. Olaus var en av de få som var notekyndig i Tydal på den tida. Den som har spelt mest til dans, er kanskje Jon Bersvendsen Østby (1860—1925), eller til vanlig kalt Spellmann-Jo. Han skal ha spilt i 99 brylluper i Selbu og Tydal. Når en tenker på hvor lenge bryllupa varte før, blir dette atskillige dager tilsammen. Jon begynte allerede som guttunge med felespell. Det fortelles at mora var med og passa på gutten når han var ute på de første spelleoppdraga. Spellmann-Jo og kona kom til å slå seg ned på den samme husmannsplassen som den først nevnte Peder Olsen. Han livnærte seg ellers som gruvesmed, spellmannsjobbene ga vel bare små attåtinntekter. De varierte også mye, for bryllupsgjester og festdeltakere ga frivillig spellmannspenger. Noe honorar utenom disse var vanligvis ikke avtalt. En samtidig felespeller med Spellmann-Jo var Henning Kåsen (f. 1859) i Stugudal. Han er huska for sitt fine dobbeltgrep på fela. Noen yngre felespellere er Tomas Rønning (f. 1868), Peder Åsberg (f. 1889) og John P. Uthusbakken (f. 1886). Den siste kom fra Selbu, men slo seg ned på Gullbrekken i Hilmo. Fra denne heimen har sønnene Petter og Jon fortsatt musikktradisjonene. Fra Selbu kom også Bardo Kr. Rolseth (f. 1876) som trakterte både fele og orgel. Felespellerne i vårt århundre lærte nok mye av de gamle, og flere har tatt vare på tradisjonene. Martin Th. Østby kunne f.eks. mange låter etter Spellmann-Jo. Særlig må nevnes Ola Stugudal (f. 1919) som utvikla seg til en virtuos på fele. Han har deltatt på flere kappleiker og har samla og tatt vare på mye av musikktradisjonene på fele i Tydal. Ola Stugudal fikk kulturprisen i 1987 fra Tydal kommune som en påskjønnelse for det han har betydd og bidratt med på musikkens område. Felespeller er også broren til Ola, Per Inge Stugudal (f. 1923). I Stugudal har ellers Ingebrigt (f. 1902) og Esten Nyland (f. 1903) spilt mye på lokale dansefester. Oliver Rotvold (f. 1895) kan også nevnes. Ingebrigt og Oliver spelte mye i lag.

Trekkspell

Noen av spellemennene ovafor trakterte også andre musikkinstrumenter, først og framst trekkspell. Som danseinstrument begynte trekkspellet å komme i bruk omkring århundreskiftet i Tydal. Den første typen av trekkspell var durspellet. En av de som tidlig anskaffa seg durspell, var Ole Ingebrigtsen Åsberg (1852—1929). Av sønnene hans ble Iver (f. 1898) en framifrå trekkspeller, men også Ole og Peder var habile utøvere. Peder var som nevnt ovafor også felespeller. De relativt billige durspella ble etter hvert bytta ut med dyrere og mer moderne spell. Jon Åsen, Ola Åsberg og Oliver Rotvold spelte utmerket på «trirader’n». De fleste spelte for seg sjøl, også til dans var det gjerne bare én spellmann. Men brørne Oliver og Johan Martin Rotvold spelte litt sammen på fele og trerader, og Jon Åsen og Martin Th. Østby spelte sammen på dansefester både i Selbu og Tydal. Vi må heller ikke glemme Mattis Evensen (1822—1912). Han kom opprinelig fra Ålen, men ble gift i Tydal og bodde på Patrusvollen i Stugudal. Han har visst også reist litt rundt og spilt på fester. Men han er mer huska som original enn som en stor kunstner. Mattis hadde gjerne trekkspellet med seg når han var ute og gikk, og hadde ekte og barnslig glede av spellinga si. De første kromatiske trekkspella kom til Tydal omkring 1920. Det var trulig Iver og Ole Åsberg og Kasper Østby (Nystuggu) som skaffa seg de første av disse fine og forholdsvis dyre instrumentene. Ole måtte slutte

tidlig med musikkutøvelse da han fikk ødelagt noen fingrer under arbeid på Kjøli gruver. Men broren Iver var en sjøllært musiker som drev det så langt at han reiste rundt og holdt konserter. Han spelte bl.a. sammen med felespelleren Svend Gravåsen fra Meråker. Kasper Nystuggu var en mye benytta spellemann på dansefester.

En besøkende leide i 1929 ungdomshuset Folkvang på Aune, men musikken ble en stor skuffelse, forteller referenten i lagsboka. «Stemningen var meget tam, mens han spelte til dans. Folket pusta liksom lettere da Kasper Østby begynte å spelle, og hr. Lie drog sin kos…»

Etter at Kasper Østby døde i 1933, bare 37 år gammel, ble Håkon Østby (Bersvendsgarden) den mest populære dansemusikeren i bygda. Han var bestandig flink til å spelle melodiene korrekt, og danserne satte nok pris på hans framifrå gode takt. Sønnene hans har uten tvil arva mye av farens evner på musikkens område. Den mest kjente trekkspelleren i Tydal i dag er yngstesønnen Ole Bjarne, og hans orkester har flere plate- og kassettinnspellinger bak seg. I mellomkrigstida overtok altså trekkspellet mer eller mindre helt som danseinstrument i stedet for fela. Det ble etter hvert mange i Tydal som kunne håndtere instrumentet. På Greslivollen var Torstein og Sigurd Korsvold gode utøvere, og barna har videreført musikktradisjonene fra denne heimen. Andre som kan nevnes er Alfred Unsgård, Martin Østby, Even og Konrad Østby, Birger og Liv Heggvold og John Aunemo.

Andre instrumenter

Av andre instrumenter som har vært kjent og brukt, er klarinett og horn (bukkehorn). Husmann Peder Pettersen Græsli (1838—1919) både laga og blåste på horn. Omkring 1910 var det en som het Ole Langmyr som spelte klarinett. På enkelte setrer hadde en lur. Ragnhild Eggen (1855—1940) var kjent for å være flink til å blåse på lur. Lurene var laga av gran, og de to halvdelene var reipa sammen med never som var innsatt med tjære. Utapå var det vikla bjørketåg. Lengda var vanligvis ea. 120 em. Slike lurer ble laga bl.a. av Anders Hemmingsen Græsli (1823—96). En lur som har vært brukt på setra til Gjerdesenget, fins bevart på Tydal bygdemuseum. Først på 1900-tallet kom også orgelet i bruk. Ungdomslaget Fjeldbloma kjøpte inn orgel til lagsbruk i 1902. Senere kom det orgel inn i de andre foreningslokala. Orgelspellere var bl.a. lærer Rolseth, Jon Næsvold og Gudrun Gullikstad. Alle tre har også vært organister i kirka. Noen få skaffa seg etter hvert orgel og piano i heimen. Jørgen Lysholm på Moen gard hadde med seg piano til Tydal og spelte sjøl. Men som husinstrument har gitar og zitter vært mer vanlige. Disse var høvelige instrumenter for vise- eller salmesang til husbruk.

Impulser

Hvor fikk så de første spellemennene i Tydal tak i slåtter? Vi vet at forbindelsene med bygdene i Røros og Holtålen var gode, og det var helst derfra at slåttemelodiene også kom. Spellmann-Jo arbeidde f.eks. på gruvene og kom sammen med felespellere fra Rørostraktene. Han

lærte på denne måten mange slåtter og kunne en mengde polsdanser fra Røros-traktene. Andre tydalinger lærte svenske låter mens de var i Sverige på skogsarbeid om vinteren. Slik kom også svenske slåttemelodier til bygda. De få som lærte seg noter, fikk tak i nye melodier gjennom notepapirer også. En ny mulighet til å lære seg melodier kom gjennom grammofonen. Jørgen Lysholni på Moen hadde skaffa seg et eksemplar før første verdenskrig. Ungdomslaget Nea fikk grammofon av Singer litt senere. Jon Næsvold på Fossan kunne underholde besøkende med konsert fra «pathifon» i 1915. (Pathifon var en egen type grammofon). Men vi vet ikke i hvor stor grad spellemennene fikk glede av slike tekniske nyvinninger til å lære seg flere låter.