Militærvesen

image_pdfimage_print

Etter at den store nordiske krig var slutt i 1720 fulgte en lang fredsperiode i Norden. Men svenskenes herjinger under kong Karl 12. i Sør-Norge og general Armfeldt i Trøndelag hadde ikke skapt noen tillitsfull og fredelig stemning mellom naborika. Overfall styrker gjerne forsvarsviljen. Hærordninga fra krigsåra ble derfor stående og beredskapen opprettholdt gjennom streng eksersis og militære øvinger.

Tydal bidro med ti soldater til hæren, og de hørte til under det Selboske kompani. Dette var ett av kompania som tilhørte 3. Trondhjemske nasjonale infanteriregiment. Kompaniet hadde en egen skiløperavdeling som ble oppretta i 1717. Skiløperne hadde vist sin nytte under Armfeldts tilbaketog, og antall skiløpersoldater ble derfor økt etter krigen. Soldater fra Tydal og andre fjellbygder ble organisert i tre særskilte skiløperkompanier som igjen utgjorde den Nordenfjeldske skiløperbataljonen.

Ved midten av 1700-tallet ble kompania omorganisert. Soldatene fra Selbu tinglag ble spredt på tre kompanier. Gardene var som før inndelt i legder som skulle stille to soldater hver. De fem legdene fra Tydal ble sammen med sju legder fra Selbu lagt til det Meragerske skiløperkompaniet.

Legdene besto av tre til fem garder som var sammensatt slik at de tilsammen hadde omtrent samme skyldverdi. De finansierte utgiftene til soldatene ved at hver legd skulle betale én riksdaler i utrednings- og munderingspenger. Fra 1750-åra ble ytelsene øka til 2 riksdaler. Pengene gikk til uniform (mundering), våpen og utstyr.

Legdene måtte også utstyre soldatene sine med kost for 16 dager under de årlige militærøvingene (generalmønstringene). Dersom noen soldater ikke møtte, ble legda krevd for kostpenger. På mønstringa i Stjørdal i 1731 var fire av de ti skiløpersoldatene borte. Legdene måtte da ut med åtte skilling dagen for hver av dem, tilsammen seks riksdaler. Sannsynligvis var det rimeligere for bøndene å sende soldatene enn å betale kostpenger.

Ytelsene fra gardene ble innkrevd i forhold til den matrikulerte skylda. Ås østre (skyld 1 spann 2 øre) og Stugudal (skyld 3 marklag) sto begge i samme legd. Men Ås-garden ytte 40 ganger mer til militæret enn Stugudal-garden.

Soldatene gjorde tjeneste i 9-10 år. Når de dimmiterte etter endt tjenestetid, ble de overført til Landevernet. Det var en militærreserve som kunne innkalles ved fiendtlig overfall.

Det ble heldigvis ikke bruk for å utkommandere skiløpersoldatene fra Tydal til krigstjeneste. Men det var nære på noen ganger. Under Sjuårskrigen i Europa 1756-63 frykta danskene angrep fra Russland. Den norske hæren ble da mobilisert. Fra Trøndelag ble bl.a. det Selboske kompani sendt til Østfold våren 1762. Men faren gled over, og skiløpersoldatene slapp å prøve seg.

I 1788 rykka krigstrusselen nærmere. Sverige kom i krig med Russland, som nå hadde Danmark som alliert. Norske hærstyrker ble derfor satt i beredskap i grenseområda mot Sverige. Meragerske skiløperkompani ble forlagt i Tydal. Det ble med sabelrasling også denne gang. Eneste ulempe bøndene ble utsatt for, var at de måtte levere høy til dragon-hestene (tross-hestene). Hver bonde ble avkrevd fra én til ti våger høy eller tilsammen nesten sju vinterlass. Heldigvis var 1788 et godt høyår, og bøndene fikk betaling for høyet. De forlangte 20 skilling pr. våg, som de mente var gjengs pris, men fikk bare 16. Det var ikke meninga at de skulle tjene penger på å forsvare landet.

Siste gang landa i Norden var i krig med hverandre, var under Napoleonskrigene i begynnelsen av 1800-tallet. Norge og Sverige sto på hver sin side i de storpolitiske konfliktene. Det skapte spente situasjoner i grensetraktene og utløste også mindre trefninger.

Fra Trøndelag ble en liten hærstyrke sendt via Storlien inn i Jemtland i 1808. Noen svensker var også inne på norsk område og herja litt i Brekkebygda. Men dette ble episoder uten at det kom til kamphandlinger. Verre var det for enkelte soldater at de ble sendt sønnafjells. Flere selbygger deltok i kamper der, men det er ukjent om noen soldater fra Tydal var utkommandert.

En tydaling fikk likevel merke følgene av krigene på en spesiell måte. Det var Nils Jakobsen Graae som hadde reist til sjøs som 16-åring i 1808. Skipet hans ble tatt av engelskmennene våren 1809, og som Terje Vigen ble Nils Graae satt i fengsel i England. Der ble han sittende i fire år, og først i mars 1814 kom han seg tilbake til Tydal.