Planer for kraftutbygging

Ved århundreskiftet hadde elektrisiteten kommet i bruk i Norge. Elektrisitetsverk ble bygd av kommuner og private, og storindustrien flytta dit vilkåra for kraftutbygging var best. Fosser, elver og sjøer fikk en ny verdi, og ingeniørene ble de nye helter og ledere i det nye sjølstendige Norge etter 1905.

De første planene for et kommunalt kraftverk

I Tydal bygde innflytta gårdeiere med ingeniørutdannelse små elektrisitetsverk til privat bruk. Jørgen Lysholm på Moen gard satte opp et kraftverk ved Grønsjøen og demonstrerte den første elektriske lyspæra i Tydal i 1908. Tre år senere fikk broren Ehristian i stand et kraftverk ved Gjetbekken i Stugudal som kunne forsyne garden hans, Stuguvollen, med elektrisk lys og noe kraft til koking og oppvarming. Tydalingene ble nå interessert i den nye oppfinnelsen. I 1912 valgte kommunestyret en komite for å vurdere kjøp av et fossefall som kunne utnyttes til et kraftverk for bygda. Den festa seg raskt ved Kistafossen som det mest aktuelle. Ordføreren ba deretter om bistand fra Vassdragsdirektøren til å undersøke mulighetene for kraftutbygging. Ingeniør R. F. Ræder var i Tydal på befaring i juli 1913 og la i slutten av året fram en plan for et kraftverk som utnytta fallet i Kistafossen. Ræder skisserte en inntaksdam i elva ovafor sjølve fossen og 200 meter rørgate ned til kraftverket. Bruttofallet ville bli 23 meter. Ingeniøren foreslo å innstallere en «maskinsats på 100 hk». Da mente han å være på den sikre siden når det gjaldt behovet for den nærmeste framtida. Det hele ville koste rundt 50.000 kroner – åtte ganger mer enn de årlige utlikna skattene på denne tida. De store kostnadene gjorde at politikerne var tvilrådige til om kommunen kunne greie å bygge kraftverk på egen hand. Kommunestyret valgte likevel en komité til å arbeide videre med saka. Medlemmene var ordfører Jon Næsvold, Bersvend Græsli og Olaus Aune. Kommunen kjøpte opp vassrettighetene fra grunneierne og søkte staten om et lån på 4.500 kroner til kjøpet av Kistafossen. (Kjøpesummen var 5.500 kroner.) Med det stansa arbeidet i første omgang, for det var andre som hadde større planer om å utnytte vasskrafta i Tydal.  

Bystyret i Trondheim var første gang på befaring i Tydal i september 1910 for å vurdere regulering av sjøene. Her er bypolitikere fotografert sammen med noen tydalinger foran turistforeningas hytte på Storerikvollen.

Trondheim elektrisitetsverk legger planer Trondheim elektrisitetsverk (heretter kalt TEV) hadde i løpet av det første tiåret av 1900-tallet bygd kraftverk ved Øvre og Nedre Leirfoss ved Nidelva. Vassdraget var imidlertid uregulert. For å sikre tilstrekkelig og jevn vassføring hele året var det nødvendig med vassmagasiner. Det ble tidlig tenkt på mulighetene til å regulere Essand- og Stugusjøen. Men i den første konsesjonssøknaden fra TEV i 1907 var ikke Tydals-sjøene med. I første omgang var det mest naturlig å regulere Selbusjøen. Men Selbu kommunestyre gikk imot å heve vasstanden i sjøen. TEV fikk likevel innvilga søknaden i 1912, men avslo fordi vilkåra ikke var akseptable nok. Erstatninga til staten og de berørte kommunene var satt for høgt, og konsesjonen var dessuten tidsbegrensa til 80 år. (Tidsbegrensinga falt bort ved forandring i Vassdragslova senere.) Allerede nå begynte TEV å legge planer for regulering av hele Neavassdraget. Ingeniør Erik Næsvold Henmo (opprinnelig tydaling) og andre ledere i TEV overtalte grunneierne til å selge vassrettigheter i Nea og Tya, og TEV fikk dem i mange tilfeller billig. P. H. Svelmo f.eks. solgte sine for fem kroner i 1915, det var to daglønninger på denne tida. Alt i 1917 eide kraftselskapet fjerdeparten av vassfalla i Tya og Nea. Året før sendte e-verket en forespørsel til Tydal kommune om denne ville delta i regulering av Nea. Kommunestyret var skeptisk og svarte at Tydal ikke ville være med på reguleringer og «vil forbeholde seg al lovlig ret». I de tidlige planene til TEV var det foreslått å demme opp Nea på svensk side og skape et kunstig vassbasseng der — den senere Sylsjøen. TEV hadde gjort grundige undersøkelser og kartlegginger og satte opp et hus der i 1917. Arbeiderne ble fortalt at det skulle bli kraftutbygging for 14 millioner kroner i bygda og arbeid for 300 mann. Tydal kommunestyre hadde ingen innnvendinger mot denne reguleringa, forutsatt at det ble gitt erstatninger for økt trafikk, utgravinger i elva, skader på slåttene, forringelse av fisket og mindre med fløtervatn til tømmeret.

Reguleringsplanen av 1917

I begynnelsen av 1917 la TEV fram sin store reguleringsplan som skisserte en full utbygging av hele vassdraget. Arkitekten for planen var før nevnte Erik N. Henmo. For å sikre det framtidige kraftbehovet, ønska TEV å magasinere vatnet i de fire sjøene i Tydal; Essandsjøen, Vessingsjøen, Stugusjøen og Grønsjøen. Disse skulle altså demmes opp. Det aller største magasinet ville bli den kunstig anlagte Sylsjøen på svensk side som en ville få i stand ved å demme opp Nea. Selbusjøen og fire fjellsjøer i Selbu skulle også demmes opp for å skaffe vassmagasiner. Disse reguleringene ville ikke bare gi sikker vassføring for kraftverka ved Nidelva, men gi muligheter for å bygge flere nye kraftverk i Neadalføret. Ett av dem skulle utnytte vassfallet fra riksgrensa til Nedal gard. Et annet var planlagt ved Tya et stykke ovafor Løvøya og skulle ha inntak i Vessingsjøen. Avløpsvatnet fra dette, pluss den regulerte Tya, kunne så samles i et nytt inntaksbasseng ved Håen og føres ned til et kraftverk under Kistafossen. Planen antyda videre muligheten for å utnytte også fallet mellom Aune og Hegset i et kraftanlegg ved Hegset.

Alt i 1917 ble det satt opp en ingeniørbolig ved grensa i tilfelle oppdemming av Nea. Bildet er tatt 5. aug. 1917.

  Planen av 1917 skisserte altså en full utbygging av mesteparten av den tilgjengelige vasskrafta i Neadalføret. Ni sjøer skulle reguleres, og like mange kraftverk skulle bygges mellom riksgrensa og Trondheim i tillegg til de to en hadde fra før ved Nidelva. Tre av dem skulle ligge i Tydal. TEV mente sjølsagt at utbygginga måtte skje over ei viss tid. Men med den optimismen angående industrireising og økonomisk vekst som rådde i 1917, tenkte en seg at hele planen kunne gjennomføres i løpet av femten år. Det skulle imidlertid gå nærmere seksti år før en kom så langt.

Reaksjonene i Tydal

I Tydal ble en nærmest overvelda av de dristige planene som en skjønte ville «være bestemmende for Tydals hele fremtid». Kommunestyret følte behov for faglig hjelp og engasjerte en jurist til å ta seg av de juridiske spørsmåla som en konsesjonsbehandling kunne reise. Ola Stugudal og Jon Næsvold ble utpekt til eventuelt å reise til Oslo for ivareta Tydals interesser. De samme personene med tillegg av Ehristian Lysholm ble valgt til å lage en uttalelse om planen. (Næsvold ble visstnok satt utafor fordi han var i slekt med Henmo.) Komitéen måtte ha god tid på ei så stor sak, og kommunestyret vedtok en uttalelse først i februar 1918. I mellomtida hadde Stortingets skog- og vassdragskomité vært på befaring i dalføret og hatt møter med ordfører og andre representanter for Trondheim kommune. De dro ikke lenger enn til Løvøya — lenger var det heller ikke brukbar veg for bilkjøring. Det er uvisst om det besøket fikk noen betydning for innstillinga i Tydal, for den var og ble negativ. Kommunestyret fant nemlig reguleringa så omfattende at det måtte henstille til regjeringa å nekte konsesjon. Skadene og ulempene ville bli store «uten at den ringeste fordel kan øines,» sa politikerne. Men de ville ikke stille seg helt i vegen for utviklinga og kunne gå med på ei viss regulering av sjøene. Utbygginga av vassfalla ville de holde utafor, «da Tydal selv agter at utnytte sine store kraftkilder, når tiden dertil måtte være inde». Kommunestyret hadde, liksom TEV, en optimistisk innstilling til framtida. Politikerne skjønte at vatnet i bygda var en ressurs for framtida og ville ta det med stor ro om ikke TEV straks satte i verk noen utbygging. Vasskrafta ville neppe bli liggende unytta om TEV ikke fant vilkåra gode nok. Aller helst burde fylket eller staten stå for kraftutbygginga, mente mange i kommunestyret. For Trondheim kommune hadde opptrådt som en privat spekulant med sine eiendomskjøp i bygda, ble det sagt. Prisnivået hadde steget sterkt under verdenskrigen, og grunneierne begynte å oppdage at betalinga de fikk for vassrettighetene, sto i et misforhold til de virkelige verdiene. Trondheim kommune burde betale de tidligere eierne differansen mellom det de hadde fått og det en ny verditakst måtte komme til, mente kommunestyret. For å kunne gå med på vassregulering og kraftutbygging, krevde Tydal derfor å få visse økonomiske fordeler i tillegg til erstatning for skader og ulemper. De største direkte skadene var at jordbruksland ble demmet ned. Det gjaldt først og fremst jorda omkring Stugusjøen, og Løvøy-gardene var i fare om det ble et stort inntaksbasseng ved Håen. Fiskåøyene ved Essandsjøen hadde utmerket dyrkingsland. Det var bare eiendomsforholda som hindra at det oppsto jordbruk der, mente kommunestyret. Driftsbestyrer Garstad i TEV fant det «noget søkt» å forutsette dyrking 720 meter over havet. Men tydalingene mente nok påstanden alvorlig, for på denne tida var det jo levedyktig jordbruk i Nedalen på samme høgde. Tydal krevde også at det måtte gis fortrinnsrett for tydalinger under anleggsarbeidet. Med ettertidas arbeidsløshet i minne, var dette et rimelig krav. Men politikerne forutså ikke krisa som skulle komme. Grunngivinga var å «forminske indtrykket av fremmende». All erfaring fra liknende anlegg viste at en stor tilflytting av fremmede hadde en «uheldig påvirkning på landsungdommen… Man kan derfor med vishet forutsi, at det gode og jævne forhold, som Tydal altid har kunne glæ sig ved, efter hvert vil forsvinde… Et onde av en rent uberegnelig rækkevidde vil således herved påtvinges Tydal,» het det. Kommunestyret frykta altså rallarliv i Tydal og kanskje også økt sosialistisk agitasjon som gjerne fulgte med. Vi må huske på at i 1918 var den sosialistiske språkbruken såpass revolusjonær at den skremte flere enn tydalsbøndene. 1 kommunestyrets uttalelser kan vi også finne en bevisst holdning til naturvern. Direktør Garstad hadde avvist all frykt for at reguleringa kunne føre til ulemper for fisket. Men tydalingene stolte ikke på at Garstad hadde den riktige forståelsen av naturen som de sjøl hadde skaffa seg gjennom generasjoners erfaringer: «Man kan … ikke med brutal hånd øve vold mot naturens vise foranstaltninger uten, at det vil straffe sig», sa kommunestyret. Her kunne det også ha tatt med konsekvensene for reindrifta. Men samenes rettigheter var det imidlertid ingen som tenkte på, verken i kommunestyret eller i TEV. I konkrete pengebeløp satte Tydal fram krav om at hele erstatninga minst måtte utgjøre 500.000 kroner. Av dette skulle 120.000 kroner gå til veg mellom Reitan og Stugudal og 20.000 kroner for å bygge skikkelig veg fra Løvøya til Stugudal. Trondheim formannskap kunne godta vegkravet Reitan—Stugudal, men strakk seg bare til en maksimal erstatning på 220.000 kroner. Når så Tydal krevde lovens høgste avgift for den krafta TEV fikk ut av Tydals-vatnet, og at konsesjonen måtte tidsbegrenses til femti år, var vilkåra til overmål uakseptable for Trondheim kommune. Bystyre og formannskap ga opp overfor den negative holdninga i Tydal og nøyde seg med å fremme en ny konsesjonssøknad om regulering av Selbusjøen. Regulering av sjøene i Tydal og kraftutbygging der, ble skutt ut i framtida.

Reguleringsplanene i mellomkrigstida

Sjøl med større velvilje fra Tydal kommune, ville nok ikke en omfattende kraftutbygging i bygda ha kommet i gang slik som utbyggerne tenkte seg i 1917. Det ble dårlige økonomiske tider etter 1920, og mindre prosjekter enn dette måtte utsettes. Reguleringa av Selbusjøen kom også til å strekke seg over flere år. Men TEV ga såvisst ikke opp, en venta bare på bedre tider og fortsatte oppkjøpene av vassrettigheter. Fram til 1922 var det betalt 56.000 kroner for rettighetene i Tya og øvre Nea — men det var ikke mer enn TEV hadde brukt til husbygging og kartleggingsarbeider ved den framtidige Sylsjøen. Fra 1923 satte TEV i gang nye omfattende kartleggingsarbeider. Dette pågikk i tre-fire år, og investeringene kom til nytte senere. I 1930-åra utarbeidde TEV en ny konsesjonssøknad for regulering av Essandsjøen og oppdemming av Nea på svensk side. Det var planer om flere kraftstasjoner ved Nidelva som gjorde det nødvendig å skaffe større magasiner. Kommunestyret behandla saka i 1937 og anbefalte konsesjon. Som før krevde det maksimale avgifter og fulle erstatninger for skader og ulemper. Kravet til jordbruksfond for å erstatte tapt land m.v. ble nå satt til 80.000 kroner. Men kommunestyret var nå mer positivt til kraftutbygging enn tidligere.

Ingen penger, og ingen strøm

Men hvor ble det av planene for et kommunalt kraftverk? Kommunestyret hadde som nevnt foran sikra seg rettighetene i Kistafossen, men rygga tilbake overfor de store kostnadene. I stedet kom det til å avvente andres planer og utredninger. Under forhandlingene om utbyggingsplanen av 1917 tilbød TEV å betale 150.000 kroner til Tydal kommune for et kraftverk ved Kistafossen mot at e-verket fikk overta alle vassrettigheter i Tya og Nea. TEV forbeholdt seg rett til å ta ut 100 kW til anleggsstrøm. Men da Tydal ble holdt utafor i konsesjonssøknaden, ble ikke denne muligheten noe av.

Ingeniører og sjefer ved TEV sammen med noen tydalinger uta for Sylsjøhytta 24. juli 1926. Ragnhild Lien og Petra Rønning står ved døra. Ernst Rotvold (med hatt) sitter på trappa.

1 1919 la fylket fram en plan for elektrisitetsforsyninga. Denne nevnte muligheter for at fylket overtok kraftutbygginga med den nødvendige regulering, utbygging og kraftoverføring til de enkelte kommunene. Kommunene skulle bidra med det nødvendige fordelingsnett. Dette var tanker etter tydalingenes ønsker. En samordna fylkesutbygging ville gi det billigste resultatet, trudde de, og mange fatta nytt håp om snarlig utbygging. Forhåndstegning viste et kraftbehov på ea. 110 kw. men kommunestyret anslo at det måtte bygges et kraftverk med kapasitet på 200 kw skulle en dekke drivkraft til høvelmaskin, møller og andre ting som kunne bli aktuelle i framtida. Så ble det lansert et alternativ om å få strøm fra Selbu. Selbu ville gjerne selge kraft til Tydal. For selbyggene hadde bygd kraftverk under høgkonjunkturen og fikk store problemer med å fullføre verket og nedbetale lånegjelda etterpå. Ei berekning viste imidlertid at kraftprisen for brukerne ville bli mye rimeligere fra et eget kraftverk i bygda enn om en bygde et overføringsnett fra Selbu. Et tilbud fra Selbu kommunale elektrisitetsverk om kraftleveranser ble derfor avvist av kommunestyret i 1926. Siden den økonomiske krisa ble verre, fikk kommunen bare mindre muligheter til å greie bygginga av elektrisitetsverk på egen hand. En hadde håpet på stat og fylke, men de kunne bare tilby planer og ikke penger. De største muligheter lå i et samarbeid med TEV. Kraftutbygginga til Trondheim kommune dro også ut bl.a. fordi ledelsen i TEV var uenig om en skulle satse på videre regulering av Selbusjøen eller skape vassmagasiner lenger opp i vassdraget. Først i slutten av 1930-åra fikk Trondheim kommune sendt avgårde konsesjonssøknad om regulering av sjøer i Tydal. Men den ble ikke behandla før tyskerne okkuperte landet, og det skapte en helt ny situasjon også for kraftutbyggerne.